Nyhetsbrev

Motta siste nytt fra Arbeidsliv i Norden med e-post. Nyhetsbrevet utkommer 9 ganger i året.

(Påkrevd)
Du er her: Forside i Artikler i Forskning i Forskning 2003 i Dagpenger og jobbsøking i Norden
forskning

Dagpenger og jobbsøking i Norden

| Tekst: Knut Røed

Hvordan påvirker utformingen av systemet for dagpenger atferden til arbeidsledige? Har utformingen av systemet betydning for hvor aktivt arbeidsledige søker jobb eller hvor raskt de kommer i ny jobb?

Dette har vært tema for et nordisk forskningsprosjekt som har pågått de siste par årene. Forskere fra Danmark, Finland, Norge og Sverige har deltatt i prosjektet. Forskningen har dels vært basert på materiale fra en felles intervjuundersøkelse som ble gjennomført blant arbeidsledige personer i de fire landene i 1998, og dels på studier av de arbeidslediges faktiske atferd (overganger til jobb), med basis i norske og svenske registerdata. 

Egenrapportert søkeatferd 

Analyser av data fra intervjuundersøkelsene viser en svak tendens til at personer som mottar dagpenger i større grad er aktive jobbsøkere enn personer som ikke mottar dagpenger. Dette gjelder spesielt i Finland og Norge. Blant dem som faktisk søker jobb, er det liten forskjell i intensiteten i søkeprosessen mellom dem som har dagpenger og dem som ikke har det. En mulig tolkning av dette er at det er liten grunn til å tro at dagpengesystemene i de nordiske landene får folk til å “slå seg til ro” i ledighetskøen. 

Tvert imot synes det som om det å motta dagpenger representerer en forankring i arbeidsmarkedet som i noen grad bidrar til å fremme aktiv jobbsøking. Man bør likevel være forsiktig med å trekke for sterke konklusjoner i denne retning. 

For det første kan det tenkes at dagpengemottagere i en intervjusituasjon tenderer til å overdriver egen søkeinnsats. 

For det andre er det mulig at de som velger å delta i et intervju ikke er fullt ut representative for gruppen arbeidsledige som helhet. 

Og for det tredje kan det være systematiske forskjeller mellom dem som mottar og dem som ikke mottar dagpenger, som ikke har noe med dagpengesystemet som sådan å gjøre. 

Observerte overganger til jobb 

Derfor er det også viktig å studere personers faktiske atferd. Dette kan gjøres med utgangspunkt i registerdata som beskriver observerte overganger inn i og ut av arbeidsledighet. I dette prosjektet har vi hatt tilgang til slike data for Norge og Sverige for perioden 1999-2000. Men selv med full oversikt over individers overganger i arbeidsmarkedet gjenstår problemet med å isolere en eventuell kausal sammenheng (årsakssammenheng) mellom dagpengestatus og søkeatferd, siden det verken er tilfeldig hvem som har dagpenger eller hvor mye dagpenger den enkelte mottar. Vi har forsøkt å løse dette problemet ved å utnytte den variasjon som finnes i dagpengesystemene mellom land. Det er betydelige forskjeller mellom det norske og det svenske dagpengesystemet. En viktig forskjell er at det svenske dagpengesystemet har en vesentlig sterkere fordelingsprofil enn det norske. I Sverige er kompensasjonsgraden høyest for personer med lav tidligere inntekt.

I Norge er det omvendt, personer med høyest tidligere inntekt får høyest kompensasjon. Dersom dagpengenivået har negativ betydning for jobbsøkeatferden burde man derfor forvente at det relative forholdet mellom lavinntektsgruppers og høyinntektsgruppers varighet som arbeidsledig er høyere i Sverige enn i Norge. Dette viste seg da også å være tilfelle. Det vil si at jo høyere kompensasjon den arbeidsledige får, jo lengre varer arbeidsledigheten. En mer formell analyse av dataene bekrefter at kompensasjonsgraden har en negativ effekt på sannsynligheten for å gå fra ledighet til jobb. Effekten er sterkest i Norge, der f.eks. 10 prosent økning i kompensasjonsgraden medfører en 10 prosent nedgang i overgangsraten til jobb. Dette betyr at hvis kompensasjonsgraden øker fra f.eks. 60 til 66 prosent, så vil den månedlige overgangsraten til jobb reduseres fra f.eks. 10 til 9 prosent. I Sverige er den estimerte effekten bare halvparten så stor som dette. 

Den andre ulikheten mellom det norske og det svenske dagpengesystemet er knyttet til den maksimale varigheten av dagpengeytelsene. Mens det i Norge er mulig å motta dagpenger i inntil tre år uten krav om motytelser, kan dagpenger bare mottas i 60 uker i Sverige. Deretter stilles det et aktivitetskrav, et krav om at den arbeidsledige deltar i et arbeidsmarkedstiltak, for fortsatt å kunne motta dagpenger. 

Aktivitetskravet kan virke på flere måter. På den ene siden kan man tenke seg at deltagelse i arbeidsmarkedstiltak oppfattes av de ledige som et bedre og mer ønskelig alternativ enn passiv ledighet. I så fall skulle man forvente at vissheten om tiltaksdeltagelse etter 60 uker gjorde arbeidssøkerne mindre ivrige på å skaffe seg arbeid selv, og at denne effekten ble sterkere desto nærmere tidspunktet for tiltaksdeltagelse kom. I så fall skulle vi observere en fallende overgangsrate fra arbeidsledighet til jobb, når alt annet er likt, ettersom tidspunktet for tiltaksdeltagelse nærmet seg. På den andre siden innebærer ”tvungen” tiltaksdeltagelse at fritid går tapt. Dette kan bli oppfattet som et onde. I så fall vil kravet om tiltaksdeltagelse fungere vel så mye som en ”trussel” enn som en ”gulrot”, og vi skulle forvente en stigende overgangsrate fra arbeidsledighet til jobb ettersom tidspunktet for tiltaksdeltagelse nærmer seg. Våre estimeringsresultater levner liten tvil om hvilken av disse mekanismene som dominerer i praksis. Deltakelse i tiltak fungerer mer som en trussel enn en gulrot. Dette er illustrert i figuren, der de estimerte relative overgangssannsynlighetene er presentert for begge land, sammen med sine 95 prosent konfidensintervaller. 

Diagram Røed

Figuren viser estimerte overgangssannsynligheter fra arbeidsledighet til jobb i Norge og Sverige som funksjoner av arbeidsledighetens varighet

Figuren viser at det blant norske arbeidsledige er en jevnt fallende overgangssannsynlighet fra arbeidsledighet til jobb, mens det i Sverige er en relativt stabil overgangssannsynlighet fram til noen måneder før dagpengeperioden tar slutt. Deretter stiger overgangssannsynligheten kraftig (med om lag 50 prosent) gjennom de siste månedene av dagpengeperioden. Det synes åpenbart at ”trusseleffekten” er betydelig, og at den begrensede passive dagpengeperioden i Sverige bidrar til å avverge det nokså monotone fall i overgangssannsynlighetene som observeres for Norge.

Nyhetsbrev

Motta siste nytt fra Arbeidsliv i Norden med e-post. Nyhetsbrevet utkommer 9 ganger i året.

(Påkrevd)
h
This is themeComment