Integrering av innvandrere i arbeidslivet

- Å møtes er bra. Vi ser at vi er mer like enn forskjellige. Utfordringene er stort sett de samme, men tilnærmingsmåten kan variere fra land til land. Neste gang kunne vi kanskje gå mer i dybden når det gjelder hvilke tiltak vi mener fungerer og hvorfor, og hva vi ser ikke fungerer så godt. Det er når vi blir konkrete at erfaringsutveksling virkelig er nyttig. 

Slik lød et knippe kommentarer etter at representanter for myndigheter, partene i arbeidslivet og innvandrerorganisasjonene for første gang var samlet til felles nordisk erfaringsutveksling om integrering av innvandrere i arbeidslivet. Det var finnene, som har formannskapet i det nordiske samarbeidet, som hadde tatt initiativ til seminaret som fant sted på Arbetarakademin i Grankulla utenfor Helsingfors i slutten av august. 

Emigrasjon og migrasjon er kjente historiske fenomener i alle de nordiske land. Mobilitet over landegrenser er også et felles trekk. Norden har vært ett arbeidsmarked siden 1954. Den nyere tids folkevandringer og flyktningstrømmer fra 60 - 70 - tallet og fremover har likevel først og fremst influert Sverige, Norge og Danmark. Det var først på 90-tallet at bølgen i noen grad nådde Finland, og bare de siste par tre årene at tallene har vist et markant oppsving i Island.

I Finland utgjør tallet på innvandrere godt under 2 prosent av befolkningen. I Danmark og Norge er andelen førstegenerasjons innvandrere i befolkningen omkring 5,5 prosent, mens de utenlandsfødte i Sverige omfatter i overkant av 11 prosent av befolkningen i landet. 

Hvorfor er det nettopp Finland, der andelen innvandrere i befolkningen er forholdsvis liten sammenliknet med andre nordiske land, som har tatt initiativet til et seminar for erfaringsutveksling? Spørsmålet går til Finlands arbeidsminister som innledet seminaret. 

- Det er fordi vi ønsker å lære av de nordiske land som har lengre erfaring, sier Tarja Filatov. 

Norden mangler arbeidskraft

Utsiktene fremover tyder på at mangel på arbeidskraft kan bli det viktigste hinder for vekst i økonomien. Debatten omkring behovet for arbeidskraft har derfor gått livlig i alle de nordiske land: Skal vi åpne grensene for enda større innvandring? Velferdsordningene bygger på det universelle prinsipp og fører til sårbarhet i forhold til høy innvandring. Hva vil skje med velferdsstaten hvis vi ikke får mobilisert mer arbeidskraft? 

- På lang sikt handler det om effektene av en demografisk forandring. Utbudet av arbeidskraft forventes å minke med en aldrende befolkning, ikke bare i Sverige, men i de fleste EU- og OECD-land. Stadig færre personer skal forsørge stadig flere. Forandringene forventes å bli så gjennomgripende at en rekke samfunnsøkonomiske spørsmål aktualiseres, blant annet den fremtidige finansieringen av velferdsstaten, rapporterer Michael Hagos fra det svenske Näringsdepartementet. 

- Dagens ledighet i Danmark, rundt 5 prosent, betyr at gevinsten ved økt sysselsetting på grunn av lavere ledighet, er begrenset. Derfor er en fortsatt økning i arbeidsstyrken en avgjørende forutsetning for å kunne forene økte ressurser til velferd med en holdbar utvikling i de offentlige finansene, sier Peter Willadsen fra Indenrigsministeriet i Danmark.

Målsettingen for den danske regjeringen er å sikre at den samlede sysselsetting øker med 110.000 personer innen 2010. Et åpnere arbeidsmarked og mobilisering av innvandrere er blant flere satsninger for å få dette til.

- Norge har et stramt arbeidsmarked med stor etterspørsel etter arbeidskraft. Yrkesdeltakelse er 74 prosent og den registrerte ledigheten 2,6 prosent. Samtidig antas at arbeidsstyrken bare vil øke med omlag halvparten av veksten i befolkningsmengden fram til år 2005; en utvikling som bare vil forsterkes. Utfordringen blir derfor å mobilisere arbeidskraft. Innvandrere er en av gruppene det er viktig å mobilisere; både de innenfor og de utenfor arbeidsstyrken, rapporterer Ann Kristin Nilsen fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet i Norge. 

- Verst ute er Finland, sier Risto Laakkonen i sitt innledningsforedrag. Han representerer det finske arbeidsdepartementet og leder det nordiske migrasjonsutvalget under embetsmannskomiteen for arbeidsmarkeds- og arbeidsmiljøpolitikk, som arrangerte seminaret i Finland. Han peker på den demografiske utvikling og at Finland har høy sysselsetting og få deltidsansatte. Norge har for eksempel 3 ganger så godt utgangspunkt som Finland, hevder han, men sier samtidig at de samme trekk gjør seg gjeldende på tvers av landegrenser. 

- Flere land opplever allerede flaskehalser i visse bransjer. Alle har vi for eksempel utdannet for få til helsevesenet. De nordiske land er dessuten små språksamfunn og har derfor en felles utfordring i språkbarrieren. I kampen om spesialistene er konkurransen hard mellom Norden, Vest-Europa, USA og Canada. Men de nordiske land har samtidig fordelen av et velorganisert arbeidsmarked. Det nordiske avtalesystemet kommer til å bli en modell i EU, særlig for de nye medlemslandene, spår Laakkonen.

Vellykket integrering 

Integrering i arbeidslivet er en forutsetning for en vellykket integrering i samfunnet som helhet, sier myndighetene. Analysen er klar: Arbeid leder til raskere integrering; nettobidrag til velferdsstaten er avhengig av integrering på arbeidsmarkedet, aktiv arbeidsmarkedspolitikk, utdannelse og kvalifisering er nøkkelord i integrasjonspolitikken. Alle skal ha like muligheter. Likevel har man ikke lykkes: Selv med et stramt arbeidsmarked går integrering tregt. 

I Norge er den registrerte arbeidsløsheten blant førstegenerasjons innvandrere 7,3 prosent, i Sverige 11,3 prosent, i Danmark 14 prosent og høyest i Finland der den registrerte arbeidsløsheten blant innvandrere var 33,5prosent ved utgangen av 2000. I realiteten er tallene enda høyere fordi langt fra alle innvandrere teller med i arbeidsstyrken. Det er også store forskjeller mellom innvandrere og grupper av innvandrere avhengig av for eksempel hvor lenge de har vært i landet eller hvor de kommer fra. Som eksempel kan nevnes at arbeidsløsheten blant flyktninger til Finland fra Irak, Somalia, Iran og Vietnam var over 68 prosent i 1999.

Diskriminering

Diskriminering er en viktig årsak til at innvandrere har vanskeligheter med å finne seg en jobb. Diskriminering kan være vanskelig å dokumentere, men den fins. En intervjuundersøkelse, som ble gjort av Børsens Nyhetsmagasin blant 200 personalsjefer i større danske virksomheter i fjor, viser at 47 prosent opplever at det er barrierer i egen virksomhet mot å ansette utlendinger, men 76 prosent tror at det finns barrierer i andre virksomheter.

Nævnet for etnisk ligestilling i Danmark har vist at ungdom med utenlandsk bakgrunn har vanskeligere for å få praksisplass enn andre ungdommer.

Rockwool Fonden har i ”Mislykket integration” fra 2000 vist at 39 prosent av jobbsøkende ikke-vestlige innvandrere har opplevd diskriminering. Det er også slik at flere av dem som ikke har jobb, enn de som har jobb, har opplevd diskriminering. 

Norske arbeidsgivere velger ”trygt og norsk” når de kan velge. Forskningen viser at i ansettelsesprosesser blir innvandrere oftere vurdert etter forestillinger om hvilke egenskaper de har som gruppe, enn etter de faktiske kvalifikasjonene den aktuelle søker har. 

Alle de nordiske land, med unntak av Island, har styrket rettsvernet mot diskriminering i arbeidslivet. Finland får sitt diskrimineringsombud nå, mens de andre nordiske land allerede har liknende institusjoner. Mens Sverige følger prinsippet om omvendt bevisbyrde, bygger de andre landenes lovverk på prinsippet om delt bevisbyrde. Den svenske regjeringen har i år også lagt frem en egen handlingsplan mot rasisme, fremmed-fiendtlighet, homofobi og diskriminering.

Nye veier

 - Med 3 ganger høyere ledighet blant innvandrere, er det langt igjen til målsettingen om like muligheter og maksimal bruk av innvandrernes ressurser i det norske arbeidsmarkedet, innrømmet Ann Kristin Nilsen fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, og ba om ideer til løsninger og virkemidler for bedre måloppnåelse. 

Likevel ser det ikke ut til at mangel på tiltak er hovedproblemet. Som en av innvandrerrepresentantene uttrykte det: 

- Det er nå så mange gode tiltak at de som har jobben med å utnytte dem, ikke finner frem i tiltaksjungelen.

Diskusjonen viser samtidig at en fortsatt er på leting etter de gode løsningene. Språkopplæring og hvordan den skal organiseres er en av de store utfordringene. Om språkopplæringen skal være yrkesrettet, er for eksempel et spørsmål som vekker diskusjon. Et annet er hvordan formell og uformell kompetanse skal vurderes. Mange innvandrere har kunnskaper som ikke kan dokumenteres, og papirer som ikke blir godkjent av nasjonale myndigheter. Island viser nye veier i møtet med flyktninger ved at nyankomne får sin egen vertskapsfamilie som skal hjelpe dem inn i samfunnet. I første omgang gjelder det en liten gruppe på 25 flyktninger.

Ordningen er et forsøk på å skape et folkelig engasjement for en bedre integrasjon i samfunnet som helhet. mellom arbeidssøkere, arbeidsgivere, partene og lokale myndigheter. Basert på et samarbeid med arbeidsmarkedsetaten kan arbeidsgiveren bli betalt for å prøve ut en innvandrer og vurdere om han har de nødvendige kvalifikasjoner for jobben. 

I Norge har Fadderordningen for innvandrere vært et samarbeidsprosjekt mellom Arbeidsdirektoratet og partene i arbeidslivet; Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH) og Landsorganisasjonen (LO). Samarbeidet har omfattet holdningsskapende arbeid, og bruk av arbeidsmarkedstiltak for arbeidstrening, yrkesrettet norskopplæring og mentorordning i virksomhetene. En nylig utført evaluering av prosjektet viser at selv om det finns gode eksempler, har samarbeidet ikke lyktes godt nok.