Uten økonomisk selvstendighet - ingen politisk uavhengighet

- Personlig, sier Djurholm, for nettopp å understreke at ikke alle er enig, verken i hans parti eller i regjeringen.

– Personlig er mitt standpunkt at det ikke vil være aktuelt å skille Færøyene fra Danmark før minst 2/3 av befolkningen er enig i det. En forutsetning for i det hele tatt å tenke på selvstendighet er at vi har orden i egen økonomi. Det innebærer at den økonomiske bistanden fra Danmark skal fases ut, og at offentlige utgifter derfor må reduseres. 

I et samfunn der fiskeri- og havbruksnæringen står for 98 % av eksportinntektene, og fiskeriene over 70 % alene, er det en utfordring. 

- Den danske statsstøtte har gjennom årtier vært med å opprettholde en stabilitet i økonomien, det kommer vi ikke utenom enten vi vil eller ikke. Et samfunn som er så avhengig av naturens resurser, må passe på at man ikke pådrar seg så store almene utgifter at man har problemer i dårlige år, som kommer med jevne mellomrom, det vet vi. Derfor må vi være veldig nøye med ikke å pådra oss offentlige utgifter. Det er opp lagt, syns jeg, men det er det ikke alle som er enig i , sier Djurholm, med den porsjon ydmykhet som synes å prege en befolkning som vedkjenner seg at de ikke styrer over naturen. 

Streik 

Arbeidsliv i Norden ankommer et samfunn truet av storstreik. Arbeidstakerne på Færøyene er organisert i flere forskjellige arbeidstakerorganisasjoner. Aldri før har så mange stått sammen i kampen for bedre lønns- og arbeidsvilkår i det private næringslivet. Dette kan være begynnelsen på dannelsen av et færøysk LO, hevdes det. De er sterke. Sammen kan de lamme all import og eksport fra Færøyene.

- Det er nå eller aldri, sier Ingeborg Vinter, leder for Føroya Arbeidarafelag gjennom 23 år. Med sine 5-6000 medlemmer er det den største fagforeningen på Færøyene. De organiserer arbeiderne på filetfabrikkene, rengjøringspersonale på sykehus og i skoler, de timebetalte og de lavest lønnete i det færøyske samfunn. I år forhandler de sammen med Torshavnar Arbeidarafelag, Torshavnar Arbeidskvinnufelag, Klaksvikar Arbeidarafelag og Klaksvikar Arbeidskvinnufelag. 

Klaksvik er Færøyenes nest største by og den største fiskerihavnen på Færøyene. Her er det fiskeauksjon og filetfabrikk. Til sammen utgjør de 10-12 000 arbeidstakere, nær halvparten av alle arbeidstakerne på Færøyene. 

- I de senere årene har lønnsforskjellene i samfunnet bare vokst og vi ser tendenser til at det utvikler seg et klassesamfunn. Lønnstillegg gis som regel som et prosenttillegg. Det betyr at de lavtlønnete blir hengende stadig lengre etter, sier Vinter. 

- Det kan vi ikke akseptere. Vi kan ikke leve med at vi som står i produksjonen som hele landet skal leve av, blir undervurdert. Vi vil ha et kronetillegg som tilsvarer det prosenttillegget som er gitt til dem som nå har forhandlet seg ferdig i offentlig sektor. Det er vanlig at det første oppgjøret tjener som rettesnor for dem som kommer etter.

 Det er opprør. Før vi har reist er streiken i full gang. Landsstyremannen med ansvar for finans nekter å godkjenne det ferdigforhandlete oppgjøret for maskinførerne i landets elektrisitetsverk (SEV) som kun gjelder 12 personer, men som nå blir brukt for alt det er verdt under oppgjøret i privat sektor.

I samtalen med Djurholm dagen før streiken er et faktum, varsler han at Landsstyret ikke er rede til å gripe inn overfor partene i lønnsoppgjøret i privat sektor, for å få en snarlig slutt på en eventuell streik. 

- Ingeborg Vinter er en meget uttrykksfull person, sier Djurholm, men innrømmer samtidig at hun til en viss grad har rett. 

Med en gjennomsnittlige arbeiderlønn på 15000 kroner og et gjennomsnittlig skattetrekk på ca. 6000 kroner i måneden er det ikke mye igjen, sier han. 

- Hvis vi kunne sette oss ned sammen og diskutere hvordan vi skal få ned skattenivået for hennes medlemmer, ville det være en fordel, både for arbeidstakerne og industrien. Det ville sikre konkurransekraftige bedrifter og større trygghet for arbeidsplassene. Men gripe inn, nei, det er i hvert fall ikke det første vi gjør, sier Djurholm. 

Krise 

Det skjedde for 10 år siden. Færøysk økonomi brøt helt sammen. Etter en lengre oppgangsperiode, snudde fisket, prisene på verdensmarkedet gikk ned, det ble økonomisk ruin for tusenvis av mennesker, arbeidsledigheten kom opp i 25 %, 7000 av landets 47000 innbyggere dro for å finne arbeid i Danmark eller i andre land. Bankene som hadde lånt til overmål sto på konkursens rand. 

Mange mente det var danskenes skyld at det gikk så galt, at de løp fra ansvaret når det ikke var dekning for bankenes utlån. Men skyld eller ikke, den danske statskasse garanterte for gjenoppbygging. Redningsoperasjonen tilførte kapital til de bankene som var fallitt. Det ble en lærepenge for den færøyske befolkning. Og ikke minst, det har ført til at politikerne er blitt mer forsiktig med pengebruken. 

Ny politikk 

Ned med skattenivået, ned med offentlige utgifter og ned med overføringene fra Danmark, er Djurholms og Landsstyrets resept for et politisk og økonomisk uavhengig Færøyene. I løpet av de siste fire årene har de lykkes i å redusere det årlige tilskuddet fra Danmark med rundt 350 millioner kroner fra en liten milliard til vel 600 millioner kroner. 

- Partiet mitt vil at vi skal klare oss selv. Økonomisk selvstendighet er en forutsetning for at vi kan virke selvstendig politisk. Men vi har ellers ikke samme holdning som Republikanerne som vil at vi skal løsrive oss helt fra Danmark. Men for et land som vårt, som er så avhengig av naturressurser, er størrelsen på offentlig sektor viktig for økonomisk selvstendighet. Høy skatt og et dyrt samfunn å leve i, er et problem. Men det høye skattetrekket har sammenheng med en stor offentlig sektor, framholder Djurholm. 

Han underslår heller ikke det faktum at offentlig ansatte har både bedre lønn og større sosial trygghet. 

- En av de første tingene jeg fikk gjennomført da jeg kom hit til ervervsministeriet, var en barselordning som skulle gjelde alle arbeidstakere på Færøyene. Alt kan være bedre, men vi har nå fått en ordning som er mer lik den som gjelder i andre nordiske land, og det er jeg glad for. Jeg mener det er viktig for kvinnen at hun har økonomisk trygghet, og trygghet i forhold til jobben. Trygghet er veldig viktig i det moderne samfunn, sier Djurholm. 

Kvinner på arbeidsmarkedet har nå rett til fri i 52 uker i tilknytning til fødsel, hvorav 4 uker før og 24 uker etter fødselen er med full lønnskompensasjon opp til 35000 i måneden. Mannen har rett til 2 uker fri med full lønnskompensasjon, og dersom de blir enige om det, kan menn og kvinner dele de ti siste ukene av kvinnens betalte fødselspermisjon (orlov). Ved komplikasjoner har kvinnen dessuten rett til fri i inntil 13 uker før fødselen med full lønnskompensasjon. 

Ordningen kom i stand ved at midler fra et fond for offentlig ansatte ble lagt i en felles pott som skulle inkludere alle arbeidstakere.

 - De offentlig ansatte ble sure, fordi de følte at de ble fratatt rettigheter. Men dette var tilskudd som var gitt til dem fra penger som var dratt inn over skatteseddelen. Det var ikke mer enn rimelig at de da ble lagt i en felles pott. Nye sosiale ordninger vil følge det samme prinsippet og gjelde for alle. Prinsippene for sosiale ordninger er de samme på Færøyene som i Danmark, forteller Djurholm.

- Vi er bare ikke så rundhåndet her. Kompensasjonsgraden er lavere. I Danmark har man til sammenligning gått altfor langt når det gjelder å legge oppgaver til det offentlige. Det er ikke bra. Det danske velferdssamfunnet er mer utbygget enn det færøyske. Men store skatter og avgifter svekker konkurranseevnen. Hovedmålet vårt er sosial rettferdighet, men samtidig at så mye som mulig legges utenfor det offentliges regi. For eksempel er det mer vanlig her at familien tar seg av langt flere oppgaver; institusjoner for eldre eller for barn er ikke så godt utbygget. 

Flere ben 

Selv om fiskeriene i dag er den altoverskyggende inntektskilde, har færingene satt seg som mål å diversifisere næringslivet. Det er utarbeidet en overordnet næringspolitikk der IT og turisme holdes frem som satsningsområder

- Startskuddet for IT-satsningen gikk i den generaldebatten som var i Lagtinget for halvannet år siden. Her skjer det mye. Vi har for eksempel IT-bedrifter som eksporterer programvare til fiskerisektoren. Noen virksomheter, som produserer programvare til telesektoren og sykehussektoren har inngått avtaler med større virksomheter i Tyskland, fordi det er vanskelig for oss som et lite land å slå gjennom på verdensmarkedet. Selv om det finnes offentlige fonds som kan gi begrenset bistand i en oppstartfase, anses det ikke som en offentlig oppgave å støtte opp under næringslivet. 

- Det gjorde vi for 10-15 år siden. Nå er de offentlige midler svært begrenset, men vi vet at bankene er i gang med å etablere et fond som kan bidra med startkapital, særlig innenfor IT-sektoren. Vi har etablert et såkalt incubatorsenter for IT-bedrifter, der man blant annet kan få hjelp til å utvikle nye ideer. Politikken nå er at vi vil ha færrest mulig og lavest mulig støtteordninger på alle områder. 

Hva betyr det for politikken generelt at spørsmålet om selvstendighet står i fokus?

- Det er både positivt og negativt. Vi har fått en økt bevissthet omkring orden i økonomien og det er bra, men samtidig overskygger spørsmålet om selvstendighet andre problemer som burde vært løst. Enkelte områder kan forbli mer eller mindre uavklart på grunn av dette fokuset. Men det er godt at vi er forsiktig med pengene, det har vi ikke problemer med i ehrversministeriet, her skjærer vi reelt ned både i år og neste år, sier Bjarni Djurholm.