Britiske fagforeninger på krigsstien

Storstreiken blant statlige ansatte i Storbritannia 30. november var den største som fagforeningssamarbeidet Trade Union Congress hadde arrangert på en generasjon. Nesten to millioner lærere, helsepersonell, grensevakter og andre gikk til aksjon i protest mot regjeringens forslag til ny personavtale som innebærer at mange må jobbe lengre for mindre pensjon. 

Med fem prosent inflasjon har senere års lønnsøkninger både i privat og offentlig sektor i realiteten vært negativ. David Camerons sentrums-høyreregjering sliter med et enormt budsjett-underskudd og nesten flat vekst, og sier det ikke lenger er nok penger til å betale tidligere avtalte pensjonsordninger, og at det er umulig å komme forbi en ny reform nå som folk lever lenger. 

- Regjeringen har endret spillereglene til de grader, og det betyr at pensjonsinntektene raser. Millioner av mennesker står i fare for å oppleve fattigdom som pensjonister. Nok er nok, sa generalsekretær i fagforeningen Unite, Len McCluskey, dagen før streiken.

Denne streiken handlet om mye mer en statlige pensjoner, mente han.

- 99 prosent av folket har måtte betale for grådigheten, inkompetansen og arrogansen av en enkelt prosent, som består av eliten fra City [Londons finanssenter], og de super-rike. Regjeringen har bare en politikk - å redusere underskuddet. Offentlig sektor blir kuttet til beinet, sa McCluskey.

Ny popularitet

Titusener av streikende marsjerte gjennom byer over hele Storbritannia 30. november. En av de rundt 25.000 streikende som marsjerte i Manchesters gater under banneret Unity Is Strength (sammen er vi sterke), var Tony Wilson, lokalleder for fagforeningen Unison.

- På grunn av Storbritannias anti-fagforeningslover er det vanskelig å få alle til å streike sammen her, i forhold til i andre europeiske land. Pensjons-saken samler folk på tvers av offentlig sektor, sa Wilson.

Tony Wilson fra fagforeningen Unison mener pensjons-saken kan samle hele landet i protest mot regjeringen

Han er en av mange fra den britiske fagbevegelsen som tror dette er begynnelsen på en ny vår for arbeideres rettigheter i et land som har hatt svært få streiker siden statsminister Margareth Thatcher innførte strengere lovgivning som begrenset fagforeningers makt på 1980- og 1990-tallet.  

- Vi håper dette representerer et nytt kapittel der folk igjen vil kjempe for sine rettigheter i Storbritannia. Det er lite trolig at det blir med denne ene streiken, fordi jeg tror ikke regjeringen kommer til å gi seg bare på grunn av en endags streik. Og det snakkes allerede i fagforeningene om nye protester i januar.

Denne streiken var også spesiell fordi den fikk relativt bred støtte i folket. En meningsmåling viste at over 60 prosent av britene støttet streiken. Etter mange og lange streiker på 80-tallet mistet fagforeningene mye av sin populære støtte, og de ble også skyteskive for politikere som kunne skylde på de organiserte når de måtte forklare hvorfor det ikke ble fart på landets økonomi. 

- Regjeringens feil

Men i dag står det helt klart for folk flest at de som har skylden for den skakkjørte økonomien ikke er fagforeningene, men finanssystemet og bankfolk som kjørte landet i grøfta med bankkrisen i 2008. Når en ny konservativ regjering nå prøver å ta igjen det tapte ved å kutte i offentlig sektor, blir det upopulært i store deler av det britiske samfunnet.  

- Mange av regjeringens nedskjæringer går utover alle - ikke bare offentlig ansatte, sa Valerie Lee som jobber i det offentlige helsevesenet i Manchester som medisinsk ingeniør. Hun, som mange andre, streiket for aller første gang i storstreiken.

- Det er svært, svært få mennesker i dette samfunnet som ikke blir berørt på en eller annen måte av kuttene og forandringene som denne regjeringen prøver å innføre.

Storbritannia har ingen tradisjoner for treparti-samarbeid eller kollektivavtaler. Til det er fagforeningsoppsluttingen for lav, og samarbeidsviljen for svak. Og Valerie Lee mener regjeringen som arbeidsgiver har oppført seg skammelig i måten de har ført forhandlingene med fagforeningene i denne konflikten. 

- For tre år siden forhandlet vi fram endringer i vår pensjonsavtale [med dengang Labour-regjeringen til Gordon Brown]. Vi ble enige om at vi skulle betale mer og at vi måtte øke pensjonsalderen. Vi innså at dette var noe vi måtte gjøre for å sikre framtidige pensjoner. Men denne regjeringen [David Camerons sentrums-høyreregjering] har snudd og sagt til oss at ‘nei, dere skal betale mer’ og det er en 50% større innbetaling hver måned og vi får ingen lønnsøkning. 

Nok er nok

- Ingen ønsker å streike. Det representerer et fullstendig sammenbrudd i forhandlinger og kommunikasjon, og vi er her i dag fordi vi ikke kan kommunisere med dem og de vil ikke forhandle med oss, sa Valerie Lee.

Regjeringen har sagt at forhandlinger har pågått helt fram til streiken, og forhandlingene ble gjenopptatt dagen etter streiken. Men fagforeningene sier det er snakk om sporadisk kontakt på lavt nivå og at forhandlingene har gått ekstremt sakte.

- Forhandlingene har pågått i sju eller åtte måneder nå, og det har vært svært, svært lite framgang,  sa den lokale fagforeningslederen Tony Wilson til Arbeidsliv i Norden under streiken 30. november.

- Vår leder, Dave Prentice fra Unison, beskrev samtalene som isbreaktig - så sakte beveget de seg. Så vi har nådd et punkt der vi har måttet si nok er nok.

Ingen nordisk modell 

I likhet med nordiske land som Norge og Sverige har Storbritannia opplevd svært få storstreiker de siste tiårene. Men grunnenene til det er altså svært forskjellige.  

Norden har lange tradisjoner for kollektivavtaler og trepartisamarbeid, hvor partene stort sett er enige i at det lønner seg å ikke være for uenige. Sterke avtaler i bunn betyr at årlige lønnsoppgjør ofte ikke behøver å bestå av mer enn justeringer av detaljer som partene allerede har blitt enige om.

I Storbritannia har det ikke vært store streiker på nesten 30 år fordi fagforeningene under Margareth Thatcher ble svekket gjennom nye lovreguleringer, noe som resulterte en halvering av medlemstallet siden 1980. 

Men lav oppslutning har ikke fagforeningene hatt autoritet nok til å forhandle fram kollektivavtaler - og det har heller ikke vært mye vilje hos andre parter for å få i stand slike avtaler, sa Chris Wright, forsker ved det økonomiske fakultetet ved universitetet i Cambridge. 

- Det finnes fortsatt store motsetninger innen britiske industrirelasjoner. Tross innsatsen fra folk som Tony Blair, som ønsket å innføre en partnerskapsmodell for industrielle relasjoner. Partene er mindre villige til å gå den Nordiske treparts-sammarbeidsveien, spesielt bedriftene. Det er absolutt ingen vilje å spore hos de store industrigruppene som CBI (Confederation of British Industry) til noe slikt.

En ny generasjon

Wright mener også det kan hende Storbritannia står foran et veiskille når det gjelder fagforenings-oppslutning og streikevilje. Særlig interessant, sier han, er at streiken 30. november hadde stor støtte blant unge. Nesten 80 prosent av 18 til 24-åringer støttet streiken.

- Disse tallene er svært interessante, fordi hvis du ser på akademiske studier i senere tid så har en rekke av dem belyst det faktum at fagforeningers medlemsskapsvekst har vært svakest blant unge arbeidende og blant de som er nye på arbeidsmarkedet.

- Kanskje kan en streik som denne begynne å forandre på ungdoms medlemsskapsprosent i fagforeningene, sa Wright.

Noe som kanskje kan bety at britiske fagforeninger er i ferd med å knytte til seg en ny generasjon medlemmer, noe som igjen kan bety økende streikevilje blant flere og flere i årene som kommer.