Med Munch i kantinen - for Freias arbeidere var kun det beste godt nok

Munch likte å skape fortellinger med bildene sine, skriver Mai Britt Guleng i katalogen Edvard Munch 1863-1944. Her siterer hun hvordan Munch i 1918 beskrev innholdet i sin billedserie Livsfrisen: 

”Frisen er tenkt som en rekke dekorative bilder, som samlet skulle gi et bilde av livet. Gjennom dem snor seg den buktende strandlinje, utenfor ligger havet, som alltid er i bevegelse, og under trærnes kroner leves det mangfoldige liv med dets gleder og sorger.” 

Livets Dans var et av bildene i serien ”Fremstilling av en rekke livsbilder” som ble vist i Berlin i 1902. Det fantes ikke bare en livsfrise eller en motivkrets, ifølge Mai Britt Guleng.

 Antallet verk varierte fra seks til tjueto. Ikke et konkret bilde var med i samtlige av de ti - tolv seriene han viste mellom 1893 og 1918, og kun en håndfull motiver var alltid representert:  Kyss, Madonna, Vampyr, Melankoli, Skrik, men malerier som var utført til helt forskjellig tid, med store variasjoner i formspråk og til dels komposisjon.

Det er snakk om flere bildeserier som hver for seg utgjorde en egen bildefortelling, skriver Guleng, som også opplyser at Munch i flere faser arbeidet med konkrete planer om en fast livsfrise. På Jubileumsutstillingen i Nasjonalmuseet er en variant av Munch livsfrise montert på samme måte som i Leipzig i 1903. 

Fra åpningen Jubileumsutstillingen Munch 150. Fra venstre: byråd for Kultur og Næring Hallstein Bjercke, kulturminister Hadia Tajik  og direktørene Audun Eckhoff og Stein Olav Henrichsen

- Målet med Jubileumsutstillingen Munch 150 og katalogen Edvard Munch 1863-1944 er å gi en mest mulig samlet og overordnet fremstilling av Edvard Munchs kunst og kunstnerskap, sier Audun Eckhoff og Stein Olav Henrichsen, direktørene ved henholdsvis Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og for Munch-museet. 

Utstillingen viser 170 verk, er lagt opp kronologisk og dekker hele hans kunstneriske virke gjennom 60 år. Nasjonalmuseet viser høydepunkter fra debuten i 1883 frem til 1904, mens Munchmuseet presenterer kunstnerens verker fra 1904 frem til hans død i 1944. 

Freiafrisen henger i Freiasalen på sjokoladefabrikken som nå heter Mondelez Norge, og er tilgjengelig for publikum i helgene. Foruten livsfrisen er Lindefrisen med bilder som Dans på stranden  fra 1904, Reinhardfrisen som ble malt i årene 1906 og 1907 på oppdrag fra teatermannen Max Reinhardt som ledet Deutsches Theater i Berlin fra 1905 til 1933, og Freiafrisen blant høydepunktene. Arbeiderfrisen som Munch ville male, forble på tegnebrettet, men flere uttrykksfulle arbeiderbilder er med å skape bredden i utstillingen.

Munch ga arbeidsglede

Det er snart 100 år siden eieren av Freia Chokolade-Fabrik i Oslo, Johan Throne Holst, inngikk en avtale med Edvard Munch om å male 12 veggmalerier til kvinnenes matsal. Det ble til bildefortellingen Freiafrisen (se bildet høyest opp).

I katalogen til jubileumsutstillingen Munch 150 skriver Patricia G. Bermann at ”Freia-bildene fremstår – i likhet med Reinhardt-frisen, som en drøm i et urbant miljø. Som det høver seg en kvinnekantine, er hovedaktørene i komposisjonene også kvinner, de vanner planter, høster frukt, vinker til båtene, eller kontemplerer ved strandkanten.” 

I biografien om sjokoladekongen refererer Erik Rudeng kunstkritikeren Jappe Nilsen som til innvielsen av Freiabildene høsten 1922 skrev: ”Freia har gjort et stort løft. Den har gaat i spidsen for utviklingen. Den har ment at for arbeiderne var kun det beste godt nok, og den har derfor faat Norges største maler til at dekorere deres spisesal.”

”Hvordan viser arbeiderne sin takknemlighet?” var spørsmålet Throne Holst fikk. 

Han mente spørsmålet var galt stilt. I en artikkel i Sociale Medelelser skrev Throne Holst: 

”Det er ikke på den måten industrien kan se frukter av sådant arbeide, nei, det har man i den ureflekterte tilfredshet og arbeidsglede – tross uttalt misnøie med tingenes tilstand – som får arbeiderne til å yde bedre arbeide, og som på den andre side også fører de beste arbeidere til vedkommende bedrift.”

Kunstens forvandlende kraft

Patricia G. Bermann referer i katalogen Edvard Munch 1863-1944  også en publikasjon fra 1955 der Alf Rolfsen skriver at Trone Holst hadde erkjent kunstens forvandlende kraft:

"Kunst forståes egentlig ikke; den oppleves (…) den hjelper oss til å bli levende. (…)” Til de to velferdsanleggene, kantinen og hagen ville Throne Holst ha de beste i norsk kunst: Munch og Vigeland. 

”De to bedrifters velferdsanlegg uttrykker viljen til å gi menneskene tilbake noe av det maskinen tar fra dem. For det er jo mer enn et ordspill, at jo mer rasjonell industrien blir, dess mer fjerner den menneskene fra det irrasjonelle. Men kunsten er en formidler av det irrasjonelle, uten hvilket mennesket ikke kan fortsette å være menneske."  

Johan Throne Holst gjorde Freia Sjokoladefabrikk til en pionerbedrift i arbeidsmiljø, dessuten var han en glimrende reklamemann som tok i bruk nye virkemidler. Polfareren Roald Amundsen, som var en av tidens helter, fikk Freia sjokolade som proviant på sin Sydpolekspedisjon. I 1909 lyste Norges første lysreklame over hovedgaten Karl Johans gate i Oslo, og sjokoladeguttene på Nationaltheatret solgte Freia sjokolade. 

Også Mondelez Norge har prøvd seg med reklamestunt. Fire av motivene fra Munchs Freiafrise er brukt som illustrasjon på Freia Melkesjokolade. Motivet her er kvinner som høster frukt. 

80 000 kroner eller vel 10 000 euro var datidens pris for de 12 veggmaleriene som Johan Throne Holst hadde bestilt til 25 årsjubileet for Freia Chokolade-Fabrik i 1923.

I biografien Sjokoladekongen skriver Erik Rudeng at Johan Throne Holst i tillegg til kunsten han bestilte fra datidens mest berømte maler, anla en egen park for de ansatte med skulpturer av berømte kunstnere som Gustav Vigeland. I 1914 anla han landets første hageby for arbeidere. 20 år før andre fulgte etter, ansatte han landets første bedriftslege og la grunnlaget for bedriftshelsetjenesten i Norge. Han innførte 48 timers arbeidsuke året før det ble lovfestet i 1919. 

Munchs uferdige frise

Tanken om en serie bilder om arbeidsfolk var lenge en del av Edvard Munchs idéverden, blant annet som et forslag til utsmykning av Oslo rådhus. 

Nå vant ikke Munch det oppdraget, men malte likevel noen monumentale bilder, som "Arbeidere på hjemvei". Resten av bildene som var tenkt som en serie, eller en frise, kom ikke lenger enn til skissestadiet. 

Det forteller Gerd Woll, den fremste kjenneren av Munchs arbeiderbilder, og tidligere konservator på Munchmuseet. Hun skulle gjerne sett flere av de monumentale arbeiderbildene på Munch 150.