Grønland – en reise verd

Grønland er en del av Norden, et selvstyrt område under Danmark, og likevel oppleves det som så eksotisk. Naturen, gjør voldsomt inntrykk. Det er ikke som Nord-Norge, eller Island, selv Svalbard virker mildere enn dette barske kystlandskapet omkranset av is både til lands og vanns. 

I møterommet gikk diskusjonen om modernisering av nordisk samarbeid. Arbeidsliv i Norden var invitert til å snakke om omlegging til ny teknologi. Spørsmålet er om komiteen vil bevilge penger til ny design tilpasset mobilen.

Men ikke bare konferansedeltakere og turister fyller Ilulissats beste hotell. 

Jeg hadde sett dem flere ganger allerede. De satt i den samme sofaen i hotellets resepsjonsområde. Vi hadde begynt å nikke til hverandre. De var et par i slutten av sekstiårene. Han med et kraftfullt utseende og et stort isbjørnhode foran på genseren. Hun satt tett inntil han. Jeg bare måtte stoppe, hva var det med isbjørnen?

Språket en utfordring

Da jeg nærmet meg paret i sofaen grep de hverandres hender og så spørrende på meg. Overraskende nok snakket de bare grønlandsk. Språket ble en utfordring. En av hotellets ansatte måtte hjelpe, også hun grønlender, fra samme bygd viste det seg, og hun snakket dansk.

Alle grønlendere som er ansatt på hotellet må være trespråklige, forteller direktøren senere. De må kunne engelsk, dansk og grønlandsk.

Språk er et tema til diskusjon på Grønland. Barna lærer stort sett kun grønlandsk i folkeskolen. På videregående skole foregår undervisningen ofte på dansk med danske lærebøker. Men kunnskapene er ofte for dårlige, sier Jess G. Berthelsen forbundsformann i SIK, Grønlands største fagforbund, som mener det er på tide at engelsk innføres som andre språk, for at grønlenderne skal kunne kommunisere og være med i den globaliserte verden.

Grønlenderne i lobbyen presenterte seg som Julie og Josef Løvstrøm. Pensjonister begge to, fra en liten by ikke langt unna Ilulissat der flyplassen er. Nå var de på vei til sykehuset i hovedstaden Nuuk.

Luksus i iskanten

Arctic Hotell i Ilulissat, er et firestjerners hotell som eies av flyselskapet Air Grønland A/S. Det ligger vakkert i naturen på en høyde utenfor byen med utsikt over bebyggelsen, mot isfjellene i bukta utenfor og et utsyn over drivisen som nå på våren gir inntrykk av at omgivelsene er i kontinuerlig forandring. Hvis en ikke hadde annet å gjøre kunne man sittet i timevis uten å kjede seg og bare studere dramatikken i naturen under det raskt skiftende været med sol og snø, vind og sno.

Ikke nok med det: mellom hotellet og utsikten mot drivis og isfjell, skimter vi 12-15 grønlandshunder i snødrevet, klare til å trekke deg gjennom hvite, ville landskap av is og snø.  

- Jeg liker isbjørner, sier Josef Løvstrøm.

Enkelt og greit.

Men det kommer mer.

- Det er så mange her på Grønland.

Han har sett to isbjørner på kort hold. Det var i 1965. Han kjørte hundeslede da han så isbjørnene ikke langt unna, men han kom seg vekk. Lenger blir ikke historien i oversetterens munn.

- Det er hardt å leve her, sier Julie Løvstrøm.

- Den kalde årstiden, som varer tre fjerdedeler av året, er lang og tung å komme gjennom.

Forunderlig på et vis, for en tror at mennesker som lever med og er vant til det kalde og barske, ikke bryr seg så mye om det, men jo.

Arbeidere på fiskefabrikken Halibut Greenland Ap.

 På fiskefabrikken dagen etter får vi høre at når sommeren og midtnattsola kommer, tar arbeidsfolket seg fri i tre måneder fra juni til august. De vil nyte den korte sommeren, være ute i naturen og drive fangst og fiske, samle krefter og drive matauke før den lange vinteren kommer.

- Det forstår jeg godt, sier Lars Sandegreen. Han er prosjekt- og utviklingssjef på den lokale fiskefabrikken Halibut Greenland Ap.

Da henter bedriften arbeidsfolk annet steds fra. I år har de inngått samarbeid med den nordiske institusjonen Nordjobb, og skal ta imot ti unge sommerjobbere.

Kampen om råstoffet

Det bor 56 000 mennesker på Grønland, og folketallet er fallende. Det er 27 000 personer i arbeidsstyrken. Ifølge oversikten representantene fra arbeidsdepartementet i Grønland, Sanne Fandrup og Janus Chemnitz Kleist gir, er det «vesentlige utfordringer på det grønlandske arbeidsmarkedet, høy ledighet og stort behov for oppkvalifisering og utdannelse». Et av bidragene for å løfte inntektene er å satse på bærekraftig råstoffproduksjon. Det foregår gruvedrift og mineralutvinning allerede i dag, men det store potensialet er først og fremst et framtidsscenario, og det er fortsatt ingen drivverdige oljefunn i havet. De har størst tro på drift i små gruver på kort sikt.

De fleste grønlendere arbeider i offentlig administrasjon, nesten 10 000 og flest kvinner. Deretter kommer fiskeriene som sysselsetter rundt 3 500 personer.

Royal Greenland blir i dag betraktet som et av Grønlands økonomiske flaggskip, ifølge Jess Berthelsen, forbundsformann for det landsomfattende forbundet SIK.

De fleste ansatte i fiskeindustrien må likevel sendes hjem deler av året. Rundt 700 yrkesfiskere må da spe på inntektene med arbeidsløshetstrygd.

Lars Sandegreen i Halibut Greenland Ap uttrykker seg svært kritisk til hvordan fiskeriene drives på Grønland, hvordan fiskekvotene administreres og fordeles og hvordan den heleide statlige fiskerivirksomheten Royal Greenland drives.

- Halibut Greenland drives etter en filosofi, ikke bare en strategi, sier Lars Sandegreen.

Bedriften ble startet opp av lokale kystfiskere fordi de mente fortjenesten ble for lav når de leverte til Royal Greenlands fiskefabrikker, som også har en fabrikk i havna, midt imot mottaket til Halibut Greenland.

Halibut Greenland er organisert som et partlag. Filosofien går ut på å styrke de lokale fiskerne til beste for innbyggerne og hele lokalsamfunnet. Når fiskeren selv er med og eier, kan de få bedre betalt for fisken. Samtidig er miljøperspektivet viktig, at fisket drives på en bærekraftig måte og ikke er basert på overfiske, og at arbeidsforholdene for fiskerne er bra.

- Det handler om å se den lokale fiskeren som en investor i en fiskefabrikk og ikke bare som en leverandør til et fiskerianlegg til en viss pris per kilo, sier Lars Sandegreen.

Turistene er viktige

Det årlige blokktilskuddet fra Danmark, i 2014 på 3,7 milliarder danske kroner (Euro 500 m), er det største bidraget til Grønlands økonomi. I tillegg er fiskeri, produksjon og turisme de viktigste inntektskildene.
Hotell Arctic er ett flaggskip. Beliggenheten i landskapet, kontakten med den kraftfulle naturen, servicen og ikke minst maten er av ypperste kvalitet. 

Kjøkkensjefen, Jeppe Ejvind Nielsen, har vunnet det grønlandske mesterskapet tre ganger, og er stadig på utkikk etter å utvikle seg videre. Han er dansk, utdannet kokk fra København, og jobbet der i ti år før han reiste til Grønland og Nuuk. Senere flyttet han fra hovedstaden til Ilulissat og hotell Arctic der han har vært i «fem-seks år». 

- Det fine med å bo her er at det er så frie rammer, både faglig og menneskelig. Man kan være som man er. Det er noe med å få plass til å være menneske og være sosial uten at det er så mange forventinger til en. Det liker jeg godt, sier Jeppe Ejvind Nielsen.

Sykefravær om sommeren

- Er det sånn også her at de ansatte på kjøkkenet tar fri når midnattssolen kommer. 

- Nei, vi har omtrent ikke sykefravær. For tiden har vi ni medarbeidere, om sommeren har vi tolv-fjorten. Det er nesten ikke fravær. Men i oppvasken, er det annerledes. Der har vi riktig høy fraværsprosent. Uten at vi har kommet til noen konklusjon, har vi tenkt at det handler om å gi folk en utfordring, et ansvar, at de føler at de er en del av det hele.  I oppvasken er det timeansatte, men jeg tror ikke det har noen betydning. De som jobber der tjener godt over minstelønn. 

Minstelønnen på Grønland er 86 kroner timen. Det gir en årsinntekt på 168 000 kroner, langt under det som er vanlig i Norden for øvrig. På fiskefabrikkene ligger lønningene omtrent på 95 kroner timen ifølge fagforbundet SIK.

Hva er utfordringene med å bo her?

- Det er klart når vi er så isolert som vi er her, så gir det noen spesielle utfordringer. Når været er som nå, med sno og dårlig sikt, kan ikke flyene hverken lette eller lande. Da får vi grønnsakene, som skal komme fra Danmark en gang i uka, først i morgen eller en annen dag.

- Så får vi finne på noe annet, sier han i et lett tonelag.

Eller som direktøren sier når vi møter han. Den første tiden er det litt vanskelig, men så venner man seg til det.

Kjøkkensjefen Jeppe Ejvind Nielsen forteller også entusiastisk om mulighetene naturen gir.

- Tenk fisken vi får, er fanget i Isfjorden noen få timer før vi kan servere den, så det gir også noen fantastiske muligheter.

Ensomme avholdsfolk

Josef og Julie Løvstrøm har også vent seg til å vente. Han er nesten blind på det ene øyet og har fått konstatert kreft, men flyene til hovedstaden tar ikke av. Så må sykehuset vente. De er lavmælte. Han har drevet fiske og fangst, men ikke nå lenger. Hun har stått i den lokale butikken i hjembyen. De har fire barn og barnebarn, men ellers er de ensomme forteller de gjennom tolken.

- Det er vanskelig å finne venner for vi drikker ikke, vi er avholdsfolk, med i Blå Kors. Ingen vil være sammen med noen som ikke drikker.

- Jeg bestemte meg da jeg var fem, sier han, at jeg aldri skulle drikke alkohol, og det har jeg aldri gjort.

Hotell Arctic har titusen gjestedøgn i året. En tredjedel er turister, og tallet er stigende. En tredjedel er kurs – og konferansedeltakere som Nordisk embetsmannskomite, en tredjedel er forretningsfolk og vanlige mennesker som Julie og Josef Løvstrøm, som har strandet i vente på bedre vær.

Lokale råvarer

Om sommeren er det mindre kritisk med vareleveransene. Fra juli til slutten av august bruker kjøkkenet utelukkende lokale råvarer som kokkene selv har vært ute og sanket i naturen. Den danske gourmet restauranten Noma har skapt en bevissthet i hele Norden om de fantastiske råvarene nordboerne har rett utenfor dørene. Den kunnskapen er også med å utvikle kjøkkenet til Jeppe Ejvind Nielsen.

- Da jeg begynte fokuserte jeg mye på utseende. Nå er jeg mye mer opptatt av å utvikle smakene og gjøre måltidet til en helhet av sanseinntrykk, sier han.

Sist sommer, forteller han, serverte de et stykke hellefisk trukket rett fra Isfjorden. Dette ble dandert på et stykke innlandsis med en salat av lokal tang fra havet, sago chips og på toppen litt snø på isfjellet. I bunnen av isfjellet litt tørris. Da servitørene serverte retten rullet de tangen ned fra isfjellet og helte en varm ekstrakt av tang over, røyken fra tørrisen illuderte dis fra havet og det duftet av hav. 

- Sånn kan man og spise et stykke fisk som kommer rett fra havet til duften av havet. Retten er egentlig veldig enkel. Vi arbeider med få smaker, men sanseinntrykkene er meget sterke.

Verdens største øy, og uten veinett

Det er merkverdig å oppleve luksusen på dette værbitte området på østkysten av verdens største øy. Før 1959 var Grønland en koloni under Danmark og er fra 1979 et selvstyrt område der stadig flere politikkområder er overført grønlandsk styre.

Arealene er enorme og dekker Danmark 50 ganger, men 80 prosent er evig is. Av de 56 000 innbyggerne på Grønland bor 16 000 i hovedstaden Nuuk. I tillegg finnes det 16 byer med fra 500 til 5500 innbyggere og rundt 60 bygder med fra 20 til 500 innbyggere og dessuten noen mindre bosteder.

Ilulissat har rundt 4500 innbyggere. 70 personer arbeider på Hotel Arctic, 90 prosent er fra Grønland.

- Det er min politikk at vi skal ansette folk fra Grønland sier administrerende direktør Erik Bjerregaard.

Bjerregaard er dansk, men har bodd på Grønland i nesten førti år. De siste nærmere tjue i Ilulissat der han har bygget opp virksomheten ved Hotel Arctic. Han kommer ikke til å reise «hjem» til Danmark.

- Aldri, heller ikke når jeg blir pensjonist.

Han og kona elsker å bo der. Livet byr på så mye mer enn å farte rundt på motorveier. På Grønland finnes det ikke et veinett. Det er ikke mulig å kjøre på tvers eller kjøre fra by til by. Her går transporten med fly eller båt når forholdene tillater det.

Transport blir dyrt og medvirker til at folk bor i små byer eller lokalsamfunn avsondret fra hverandre. Sånn sett virker infrastrukturen begrensende på næringsutvikling og turisme, men for dem som bor her venner man seg til det.

- Å være hotelldirektør er jo ikke en jobb, men en livsverden. Ellers er jeg mye ut med hundeslede om vinteren, på hytten og i båt om sommeren. I desember og januar reiser vi på ferie i utlandet for å få varme og sol, men vi elsker å bo her hvor vi har snø og kan kjøre hundeslede lang inn i mai.

- Stillheten og storheten er det vi har å by på.

Arbeidsløsheten en stor utfordring

- Offentligheten opplever mange arbeidsløse. Tradisjonelle jobber forsvinner og ikke alle arbeidssøkende er i stand til å ta en jobb på grunn av lav utdanning. De fleste grønlendere i arbeidsstyrken har ingen eller kun begrenset formell utdanning. I tillegg er det sosiale og helsemessige utfordringer som gjør at folk ikke kan ta en jobb, sier Sanne Fandrup, spesialkonsulent i Departementet for Erhverv, Arbejdsmarked og Handel i Grønlands Selvstyre.

- Jeg håndplukker alle mine medarbeidere, sier hotelldirektør Erik Bjerregaard.

Hans politikk er at man på Grønland skal ansette grønlendere. Derfor har han pådriver for å starte en skole for hotellbransjen der elevene tar grunnutdanningen på Grønland, er i praksis på blant annet Hotell Arctic og tar avsluttende eksamen i Danmark, slik at de senere kan jobbe der de selv ønsker. Skolen tilbyr utdanning og lærlingeplasser for kokker, servitører og resepsjonister og er en foregangsvirksomhet i et område der utfordringene står i kø.

Med 80 prosent innlandsis uten et veinett blir mobiliteten på Grønland begrenset.

- Hvis jeg sa opp, eller ble fyret, ville det være veldig få andre muligheter, da må man flytte til en annen by. Derfor ser en ofte at når stillinger lyses ut står det at bolig følger med. Så jobben er særlig viktig her på Grønland, og mulighetene til å bytte jobb er veldig begrenset, sier Jeppe Ejvind Nielsen.

Han har stor respekt for den kulturen han omgis av.

Folk er seige her

- Bare tenk på de som er ute og fanger hellefisk. De er ute og har hendene i det kalde vannet hele dagen. Hadde det vært meg hadde jeg begynt å grine, og ringt til min mor og grått. Men det er en kultur. Det er noen seige mennesker som er vokst opp i dette barske miljøet.

Jegerne har han også stor respekt for. Han forteller om viltjakta som foregår to ganger i året, reinjakt om høsten, moskus senvinters. Nå har det nettopp vært jaktet moskus. Kjøkkensjefen har proviantert moskus for et helt år.

Om kvelden er det syn for segn. Forretten er naturen brakt på bordet, en stor oppsats med steiner i bunn og grener som står opp som skulpturer, på grenene henger blader formet av fermentert selleri som på tallerkenen danderes med mattak, hvalskinn. Deretter serveres hovedretten rygg av moskus posjert i egen soufflé med sopp og vildt saus. Og til dessert oransje og hvit sjokolade. 

Neste dag er Julie og Josef Løvstrøm borte. Endelig har flyene kunnet lette og paret er på vei til sykehuset i Nuuk.
Embetsmannskomiteen for arbeidsliv besluttet å bevilge penger til ny design av Arbeidsliv i Norden.