Når turistene blir for mange og gevinsten for liten

For et par somre siden fikk jeg det for meg at jeg ville være turist i Norge på en litt annerledes måte enn tidligere. Jeg bestemte meg for å gå og løpe Gudbrandsdalsleden, hovedveien fra Oslo til Trondheim og Nidarosdomen i middelalderen. Jeg er fra Trondheim, så det ble som å dra hjem, tenkte jeg.

Dagene på beina ble lange. Og da dag ble til kveld søkte jeg tak over hodet, enten i telt eller på et av de mange små overnattingsstedene langs Pilegrimsleden.

En dag hadde jeg planlagt overnatting på et levende gårdsbruk med røtter tilbake til 1600-tallet som gods under Nidaros biskop.

På gårdstunet sto vertinnen og et lite bortkommet lam og tok imot. Vi vekslet noen høflige ord, før jeg sliten, men dog lykkelig og med en kald øl i hånda, gikk inn i mitt lille krypinn for natta.

Dagen etter inviterte vertinnen til frokost på bokstavelig talt bondens bord. Hun serverte lokal mat til overkommelig pris. Alene gjest som jeg var, satte vertinnen seg ned og drakk en kopp kaffe. Vi kom i prat om hvordan det er å drive en noe alternativ gjestegård i en dal i Norge.

Hun fortalte at hun er alene om drifta av det som en gang var familiegården. På sommeren driver hun gjestegården. Hovedinntekten kommer fra laksefiskere fra Danmark og Tyskland, noe inntekt er det også fra oss pilsgrimsvandrere.

Men hvor er laksefiskerne i år, spurte jeg, og hun fortalte at årets fiske i elva ble stoppet rett før sesongstart fordi det var så lite laks.

Lakseturistene ble hjemme. Det samme ble dessverre pengene. Vertinnen som også er lokalpolitiker ropte offentlig varsku om truet turistnæring med mer, men enn så lenge hadde ingen lyttet særlig godt.

–  Jeg gjør ikke dette for å bli rik, for å si det sånn, slo hun fast og la til at dagen etter skulle hun ta ekstravakt på kommunens sykehjem.

Jeg forlot henne (og den sjarmerende lille ulldotten på fire bein) med mange tanker i hodet. For hun driver trolig noe som er bærekraftig for naturen (muligens ikke for laksen tydeligvis) og lokalsamfunnet, men og så? Det er jo tydeligvis ikke bærekraftig for henne.

Bare noen dager senere var jeg ved målet. Over 640 kilometer var tilbakelagt på beina. Jeg var sliten, men stolt. Utenfor Nidarosdomen i Trondheim tok jeg den obligatoriske selfien. Jeg sto der sammen med mange andre.

Hvert år besøker en halv millioner mennesker katedralen. Er det for mange? Hvilken opplevelse gir det oss? Kontrasten mellom å være alene på et unikt sted som nevnte gjestegård og være en blant mange foran domen er i hvert fall enorm.

Vi er mange – for mange? som vil oppleve mye. Etter pandemien har turiststrømmen økt, også til de nordiske landene. Det betyr økt sysselsetting og penger i kassa. Men i denne omgangen spør vi: Til hvilken pris?

Vi tar dere blant med til:

Færøyene, hvor flere tusen personer hvert år ønsker å bli med å gjenopprette skader i naturen som følge av økt turisme.

Island, som tar imot to millioner turister årlig og hvor stadig flere selskaper ser verdien i å tenke bærekraft, også fordi kunder etterspør det.

Danmark, der det fortelles fra GreenKayak at turister og lokale innbyggere de ni siste årene har fisket opp 134 tonn avfall fra vannet i København og andre nordiske og tyske byer.

Cecilia Cassinger på universitetet i Lund i Sverige mener vi må omdefinere det å være turist. Som turister må vi reflektere over hva det betyr å være en god gjest og over hva man kan gi tilbake,

Er det noe jeg håper du, kjære leser, tar med deg inn i sommeren og i ferien så er det nettopp det: Å være en god gjest, uansett hvor du er.

God lesing!