Arbeidsgivernes mann i den europeiske dialogen

Jørgen Rønnest har vært representant for arbeidsgiversiden i det europeiske partssamarbeidet i snart to tiår. Både som medlem og leder for Social Affairs Committee i Business Europe har han bidratt til at den sosiale dialogen er blitt en integrert del av EUs politikkutvikling. Lisboatraktaten anerkjenner både partenes rolle og betydning i utviklingen av arbeidsmarkedspolitikken, og traktatfester trepartsmøtet i tilknytning til det sosiale toppmøtet.

- Utviklingen i arbeidsmarkedspolitikken de siste tjue årene har vært voldsom, sier Jørgen Rønnest.

Han har opplevd hvordan mål og idealer har skiftet fra begynnelsen av 90-tallet med Jacques Delors i spissen for 12 medlemsland, med sosialdemokratisk dominans, innføringen av den europeiske unionen og et indre marked, til dagens EU, med Josè Manuel Baroso som president for en kommisjon i en ny struktur under Lisboatraktaten, et utvidet EU med 27 medlemsland og med nesten utelukkende konservative regjeringer.

Jørgen Rønnest. Foto: David Plas.

I denne utviklingen er det arbeidsgiverne som har trukket det lengste strået, hevder Jørgen Rønnest.

- I dag er det vekst og sysselsetting, mobilitet og økt innsats på utdannelsesområdet, som står på den dagsorden i de europeiske arbeidsmarkedene. Det er i hovedsak arbeidsgivernes dagsorden, mens det som var fagbevegelsens viktigste tema i begynnelsen av 90-tallet; en felles sosial plattform og økte rettigheter til arbeidstakerne har fått en mindre fremtredende rolle, sier han.

”It would never happen”

Da den sosiale dialogen startet opp på begynnelsen av 1990-tallet var det fra scratch, og til stor skepsis på begge sider av bordet.

- I 1990 sa både arbeidsgivere og fagforeninger ”la oss holde oss utenfor, den sosiale dialogen fører ikke til noe”.

Arbeidsgiverne anså det som for risikabelt, mens arbeidstakerne mente dialogen var innholdsløs og meningsløs. Men det som mange trodde ”would never happen” har hendt.

-  Det må man si, skeptikerne er det ikke mange av i dag. Det har vist seg at vi har kunnet lage avtaler, og det har vist seg at avtalene kunne gjøre en forskjell.  Det synes jeg har vært enormt spennende, sier Jørgen Rønnest, som også synes det er spennende å høre EU-kommisjonens president Baroso si at bidraget fra arbeidsmarkedets parter har vært viktig i forsøkene på å finne frem til løsninger i forbindelse med den økonomske krisen.

Når det gjelder mulige forhandlinger om arbeidstidsdirektivet, er han ikke like entusiastisk.

- Det er en sak som har pågått i femten år. De siste 5-6 årene har den vært behandlet både i kommisjonen og i parlamentet uten at det er oppnådd enighet. Sjansen for at det er en som får en ny ide, er ikke stor.

- Hva er problemet?

- Det er uenigheten om opt’out skal fjernes. Det vil si at arbeidsgiverne mener at man skal kunne arbeide mer enn 48 timer i uken under bestemte forutsetninger, mens arbeidstakerne mener at den muligheten til unntakelse fra regelen skal fjernes, og ingen skal arbeide mer en 48 timer om uken, punktum. Blant annet dette er vi uenige om.

Karriere i Business Europe

Social Affairs Committee er den komiteen som formulerer Business Europe’s arbeidsmarkeds- og sosialpolitikk.  Jørgen Rønnest har vært vanlig medlem som representant for Dansk Arbeidsgiverforening (DA), fungerende direktør for sekretariatet, Social Affairs Department, og fra 2008 er han for en fireårs periode valgt som leder for Social Affairs Committee. Han har statsvitenskap som faglig bakgrunn, og har deltatt i den sosiale dialogen og i de forhandlingene som har vært mellom partene, siden 1995.

Fokuset for dialogen har endret seg med samfunnsutviklingen. Det har vært en bevegelse bort fra rettighetstenkningen som i stor grad var knyttet til ønsket om harmonisering blant de tolv, til at det i dag med 27 medlemsland, ansees som urealistisk.

Dessuten er fagbevegelsens situasjon dramatisk endret. Det skyldes både fallende oppslutning, problemer i tysk fagbevegelse etter gjenforeningen av øst og vest, og manglende tillit til og oppslutning om fagbevegelsen i de tidligere kommuniststatene.  Ifølge ”Industrial Relations in Europe 2010” falt tilslutningen til fagbevegelsen fra 27.8 prosent I 2000 til 23.4 prosent I 2008. Det betyr at rundt 3 millioner medlemmer forsvant. Trenden er den samme i stort sett hele Europa og motbevises nesten bare av Norge som ifølge Statistisk Sentralbyrå har hatt en svak stigning i antallet medlemmer i fagbevegelsen.  Samtidig har oppslutningen om og utbredelsen av arbeidsgiverorganisasjonene vært stabil.

- Det går en konservativ bølge over Europa og den avspeiles også i den politikken EU-kommisjonen presenterer. I dag er ufordringen å få til vekst og økt sysselsetting (beskæftigelse). Da er velfungerende arbeidsmarkeder og økt mobiliteten på arbeidsmarkedene, både nasjonalt og internasjonalt en forutsetning. 

Gjensidig avhengighet

Den økonomiske krisen har ført til en ny omdreining i politikken og en erkjennelse i hele Europa om at vi er gjensidig avhengige av hverandre.

- Hvis det for eksempel går dårlig i tysk økonomi, går det også dårlig i dansk økonomi. I dag er Danmark, for eksempel, avhengig av å importere arbeidskraft, danske virksomheter kan flytte til et annet land og dansker som ønsker det kan reise til Sverige, Norge, Tyskland eller Storbritannia for å arbeide. Mobilitet er blitt et arbeidsmarkedspolitisk gode, men også et individuelt gode. Men slike grenseoverskridende bevegelser er ikke noe et medlemsland kan løse på egen hånd. Import av arbeidskraft fra tredje land er heller ikke noe et medlemsland kan løse på egen hånd. Og det er klart at når man kommer til så prekære emner som innvandring og integrasjon er det særlig viktig at man har støtte og oppbakking fra virksomhetene og især fra fagbevegelsen.

Den store utfordringen fremover er den demografiske utviklingen. Arbeidsstyrken i Europa faller med 50 millioner i de neste 40 årene.

- Det er jo en voldsom bremse på veksten hvis en ikke gjør noe ved det. Hvordan kan vi skape forutsetninger for å løse de demografiske problemene som EU står overfor og som medlemsstatene hver i sær står overfor i forskjellige omfang? 

Grunnleggende forskjeller

- Hvordan har arbeidet med den sosiale dialogen påvirket deg?

- Mine grunnholdninger, det å finne løsninger på eksisterende problemer, som jeg synes er spennende, er de samme. Men jeg har lært mye. Først og fremst at forskjellene mellom landene er mye større og mye mer grunnleggende enn det vi tror. Det er en alminnelig oppfatning at det ikke er store forskjeller mellom arbeidsmarkedene i Norden. Det er en illusjon. Det er kjempeforskjeller. Fagbevegelsens rolle i Danmark, Sverige og Norge er vidt forskjellig. Lovgivningen er forskjellig. Organisasjonsprosenten er forskjellig, men på noen områder ligner vi også hverandre; forhandlinger er viktige når det gjelder å finne frem til løsninger.

- Det er også en utbredt oppfatning at alle andre land ligner hverandre, men mitt land er annerledes og har et særlig problem. Men alle landene er forskjellige. Jeg tror det er noe av det viktigste jeg har lært.

Hvis man skal lykkes med den europeiske sosiale dialogen, må man finne frem til noen grunnleggende prinsipper det går an å enes om, er Jørgen Rønnest sitt bidrag, slik de for eksempel fant frem til underveis i arbeidet med avtalen om stress.

Erkjennelsen var at stress kan være et resultat av private forhold og arbeidsmessige forhold, men uansett hva årsaken var, så påtok virksomhetene seg ansvaret. Til gjengjeld var det metodefrihet på arbeidsplassen, siden arbeidsplassene er så forskjellige.

- Det lyder så selvfølgelig når jeg sier det nå, men det var ikke noe vi kunne slå opp i en bok for å finne ut av. Det var noe vi utviklet. Vi måtte se på hva som var attraktivt for fagbevegelsen, og hva som var akseptabelt for arbeidsgiverne.

- Vi var nødt til å generalisere problemene på en måte som var attraktivt for begge parter. Det er også nødvendig hvis det skal være mulig å finne en felles løsning på arbeidstidsdirektivet, spår Jørgen Rønnest.