Carola Lemne: Fremtidsoptimist på vegne av Sveriges næringsliv

- Sverige har et strukturelt problem på arbeidsmarkedet, understreker VD Carola Lemne:

- Vi har de høyeste startlønningene og den laveste andelen enkle hverdagsjobber i OECD. For hver av denne typen jobber som finnes, enkle jobber eller hverdagsjobber, så finns det tre arbeidssøkere. Av dem som har kommet hit som innvandrere er omtrent halvparten i gruppen som knapt har grunnskole.

Her er problemet i et nøtteskall, mener hun. Det koster for mye å ansette eller å kjøpe enkle tjenester. Det er bekymringsverdig fordi det skaper større forskjeller.

- De største kløftene i samfunnet i dag er mellom dem som har jobb, og dem som ikke har det. Det er ikke mellom dem som har en lav lønn i forhold til dem som har en høy lønn. Det er en enorm utfordring for dem som er arbeidsløse, og for familien og for barna som vokser opp.

Carola Lemne vil ha et nytt system der arbeidstakerne starter som lærlinger og viser til Tyskland.

- Ikke akkurat som i Tyskland for hvert land må skape sitt eget, men en måte å komme inn i arbeidslivet, der du tjener bedre enn om du får bidrag. Dette kan være et permanent system, men det er jo ikke sånn at man skal bli værende i denne typen jobber hele livet, det er for å komme inn, lære seg jobben og så kunne gå videre.

- La meg si det sånn: vi må senke kostnadene for arbeidsgiverne. Det er både lønn og arbeidsgiverskatter og moms og sånt. For dem som får sånne jobber, og som får lavere lønn så ville det også være bra at det blir lavere skatter på lavere inntekter. Du får ned kostnadene ved å ansette, men den som jobber får mer igjen.

Du kan kanskje kalle det et b-lag i arbeidslivet?

- Nei, absolutt ikke. Dette er en startjobb. Det er absolutt ikke tanken at folk skal forbli i disse jobbene, og folk blir ikke værende.

Her har du ikke statsminister Stefan Löfven på din side?

- Nei, ikke enn så lenge...

Fra helse til næringsvirksomhet

Carola Lemne har en lang og imponerende CV, og en litt uvanlig bakgrunn for en VD i Svenskt Näringsliv. Hun har som hun sier, arbeidet halve livet i helsesektoren, gått inn og ut av privat og offentlig sektor, og nå er det næringslivet som lokker.

- Ja. Det er litt uvanlig. Det er lett for at man bare jobber i privat eller i offentlig sektor.

Hun er lege, har medisinsk doktorgrad og jobbet i den offentlige helsetjenesten før hun gikk til den internasjonale legemiddelindustrien der hun var i 14 år. Etter det gikk hun tilbake til det offentlige helsevesenet og ble sykehusdirektør, og deretter tilbake til den private helsetjenesten som VD for det største private foretaket i Sverige, Praktikertjänst AB. 

- Det er forskjellig om du har politikere som styrer, eller om det er en global virksomhet. Det er ulike sider av samfunnet, sier Carola Lemne, og drar et lite foredrag om hvordan hun ser samfunnsmaskineriet:

-  Hvis man tenker på hva som bygger velstand i et land, så er det at noen der ute er beredt til å kjøpe våre produkter enten det er olje eller stål eller musikk eller tjenester, det er starten. De pengene som da kommer inn til et land anvender så deler av det offentlige seg av i form av skatter for å skape velferd, helsetjenester, infrastruktur, alt dette. Hvis man anvender pengene klokt blir det en positiv spiral, man bygger et bra utdannelsessystem, en bra helsetjeneste, foretakene får bra kompetanse, friske medarbeidere og kan produsere bedre. Da får man en positiv utvikling. Det som det bråkes om er fordelingspolitikken. Hvordan man skal fordele pengene og hva som er rettferdig.

- Min drøm er at dette skal være selvfølgelig for alle, dette at om vi skaper bra foretak og foretak for mennesker så er det bra for hele landet, og så kan vi bråke om hvordan vi skal fordele pengene. Men drømmen er at alle er enige om hva som skal til for å skape gode forutsetninger, det skulle jeg gjerne oppnå.

Likevel er det ikke politikken som lokker.

- Nei, jeg er gammel foretaksleder og administrerende direktør. Jeg er for utålmodig til å være politiker. Tror jeg. Jeg vil ha saker gjort her og nå. Min far var politiker og riksdagsmann. Så jeg har interesse for politikk fra barnsben av, men jeg tror ikke at det er noe for meg.

Velferd i verdensklasse

Lønnsforhandlingene er på trappene. LO som er motparten har i år ikke klart å enes om en felles strategi, derfor blir det bransjevis forhandlinger. Arbeidsgivernes organisasjoner er blitt enige om en strategi, men forhandler bransjevis.

- Vi på arbeidsgivernes side i Svenskt Näringsliv er enige om at dem som skal sette merket for hvor mye vi tåler så å si, er den internasjonalt konkurranseutsatte industrien. Det vi kaller industriavtalen.

Nå er hun redd at forhandlingene kan bli vanskelige fordi motparten er splittet i det synet.

- Ja, det er bekymringsfullt, faktisk, for jeg tror at det øker risikoen for at det blir besværlige forhandlinger, og særlig når man kjenner grunnen til at det sprakk, at noen av forbundene i LO veldig tydelig sier at «vi skal ha mer». Så det er veldig bekymringsfullt.

- De siste seks årene har vi hatt en bra lønnsutvikling med to-tre prosent per år. Vi har ikke hatt inflasjon, så ingen foretak har kunnet høyne prisene sine, og vi har ikke hatt produktivitetsøkning, så for foretakene har det bare blitt dyrere. Det har gjort at vår markedsandel internasjonalt har sunket fordi vår konkurransekraft har minket seks år på rad. Fortsetter vi med det vil det bli vanskeligere og vanskeligere for våre foretak å klare seg.

Er dette spørsmål som engasjerer deg?

- Altså… Sveriges konkurransekraft opptar meg veldig mye. Her er det mange ulike komponenter, men en av de viktigste sakene Svenskt Näringsliv har å gjøre er å arbeide for at vi skal opprettholde vår konkurransekraft.

- Jeg pleier å si at om vi skal ha velferd i verdensklasse, og det har vi jo i de nordiske landene, da må vi ha konkurransekraft i verdensklasse også, ellers går det ikke.

Den nordiske modellen må fornyes

Carola Lemne arbeider tett med sine kolleger i Norden, også i internasjonale fora som Business Europe.

- Det er vel med Business Europe som med EU at man har mer felles med noen enn med andre, og hvis vi ser på våre søsterorganisasjoner, så merker jeg at jeg veldig ofte samarbeider med noen av mine nordiske kolleger, at vi ofte mener det samme og da gjelder det å finne andre venner å snakke med. Da er det ganske ofte Storbritannia, Holland i ulike spørsmål, Tyskland iblant, der man kjenner at til sammen kan vi bli sterke. Min erfaring er at om man legger ned hardt arbeid og er med på møter, med i arbeidsgrupper så kan små land få overraskende mye innflytelse.

Den nordiske modellen er en bra plattform for samarbeidet, men også denne må utvikles mener hun.

- Den ser litt forskjellig ut i de ulike landene, men mye er likt. Jeg liker grunntanken om at de som er nærmest grunnplanet, det vil si arbeidsgiverne og arbeidstakerne er dem som er best skikket til å komme overens om hvordan vi skal ha det, og hva vi tåler av lønnsøkning, det mener jeg er rett tenkt, og mye bedre enn at politikerne skal gå inn å bestemme gjennom lovgivning. Det tror jeg har vært fremgangsrikt at man har respekt for hverandre og at man kan utvikle seg sammen.

Er systemet truet nå?

- Nei, det vet jeg ikke, men det må følge med i tiden og videreutvikles. En stor del av lovgivningen I Sverige, for vi har jo også en del lovgivning, for eksempel om ansettelsestrygghet, er fra slutten på syttitallet. Det har hendt ganske mye siden den gang. Det kan vi merke, og det vet jeg at fagforeningene også merker, at unge medarbeidere som kommer inn i foretakene nå ikke er særskilt interessert i fagforeningene slik fagforeningene er i dag.

- LO mister medlemmer i ganske raskt tempo, mange unge stiller spørsmål om kollektive avtaler, «hvorfor skal vi ha det?» «Kollektivavtaler, det kjennes veldig gammeldags» sier de unge til meg. Jeg tror at hvis ikke vi, og det gjelder både arbeidsgivere og fagforeninger, klarer å modernisere oss, finne nye former for kollektivavtaler som passer moderne medarbeidere, og nye typer foretak, da kommer vi til å bli uaktuelle.

Innvandring på godt og vondt

Den store innvandringen av flyktninger til Sverige i senere tid diskuteres også i de andre nordiske landene. Spørsmålet som stilles er hvordan Sverige skal kunne hanskes med så mange flyktninger og innvandrere. Det poenget tar hun ikke lett på:

- Jeg begynte å jobbe med dette spørsmålet med en gang jeg begynte her. Jeg syns det er så viktig. Vi har vært veldig åpne og tydelige på at næringslivet er for et åpent Sverige der folk skal føle seg velkommen.  Vi har behov for at folk skal komme hit og for at vi skal kunne reise ut. Hvis vi ikke hadde hatt innvandring ville vi hatt en krympende arbeidsstyrke. Når jeg har sittet med mine norske, danske og finske kolleger så var de frem til for et og halvt år siden litt misunnelige på dette. Sverige er jo ett av de få land i Europa som har hatt en arbeidsstyrke som ikke minsker.

- Så blir det et problem når det kommer veldig mange på en gang, og det som fremfor alt blir en stor utfordring for Sverige er at når det nå har kommet så mange med lav utdanning eller kanskje ingen utdanning i det hele tatt, er at vi har veldig få sånne jobber. Da må vi endre litt på dette, skape nye typer jobber. Flere enkle jobber.

Så her er det ikke snakk om å satse på utdanning?

- Jo det også, men vi må gjøre begge deler. Av dem som hadde kommet frem til i fjor, så hadde omtrent 25 prosent høy utdanning som leger og tannleger og sykepleier, og likevel tar det sju år før de kommer i jobb. Det er jo ikke klokt.

Folk med høy utdanning må man bare sørge for at de kommer raskt i jobb, sørge for at de får lære seg svensk raskt og komme raskt i praksis. Andre grupper må man behandle annerledes:

- Omtrent 25 prosent av flyktningene har en gymnasutdanning i bunn. Der skal man satse på utdanning til jobber som finnes på det svenske arbeidsmarkedet.

Utfordringen er at den resterende halvparten ikke en gang har gått ferdig grunnskolen.

- Det tar veldig lang tid hvis man skal utdanne dem. Først skal de lære å lese så skal de lære seg svensk, så skal de lære seg et yrke. Da har det gått ti år og gjennomsnittsalderen er 38. Dette er jo ikke ungdommer. De står utenfor samfunnet, og de behøver å komme inn. Først en jobb og så utdanning, sier Carola Lemne.

Er du urolig for dette bildet som tegner seg?

- Ja, jeg er urolig hvis man ikke klarer å få folk fort fra bidrag til jobb. Det kan bi et samfunn med store kløfter. Det er jo sånn allerede i Sverige at de store forskjellene er mellom dem som har en jobb, og dem som ikke har en jobb, og at den gruppen som ikke har jobb er blitt mye større. Da blir spenningene større, og det vil vi absolutt ikke ha.

Nå har regjeringen satt i verk ulike former for tiltak?

- Ja, alt behøves. Slik vi vurderer det må vi skape et par hundre tusen nye jobber de nærmeste to, tre årene. Jobber som ikke finnes i dag. Da må vi gjøre alt på en gang. Man behøver både snabbspor for dem som har en utdanning, man behøver RUT og ROT, for å skape et større arbeidsmarked og man behøver flere enkle jobber, altså å skape ny jobber som ikke finnes i dag for at folk skal kunne begynne i en jobb, altså en form for lærlingsystem. Så man må gjøre alt samtidig og det er jo vanskelig når man vil gjøre en sak om gangen, men det er sånn. Alt behøves.

Opplever du at statsminister Stefan Löfven og hans regjering er på samme sporet?

- Mye mer enn de var for ett år siden. Jeg tror det begynner å bi åpenbart for alle at om vi bare fortsetter på det samme vis kommer vi ikke til å klare å løse dette. Vi må prøve nye grep.

Utviklingsoptimist

Man kan bli urolig for fremtiden nå, Brexit, Schengen som ikke fungerer, EU som ikke kan enes?

- Ja. Veldig mange er urolige. Det tror jeg også er årsaken til at de ekstreme partiene vokser. At man skylder alt på innvandrerne og kapitalismen. Men det beror jo så mye på hvordan man ser det.

Carola Lemne er realist og lar seg ikke overbevise av myter og skremsler. Hun liker å forholde seg til kunnskap:

- Vi har en veldig berømt lege i Sverige som heter Hans Rosling. Han har en fantastisk evne til beskrive verden. Faktum er at vi aldri har hatt det så bra som vi har det nå. Ja, vi har en stor flyktningkatastrofe, men verden som helhet, vi har aldri levd så lenge, vi har aldri før løftet flere ut av fattigdom, vi har faktisk aldri hatt så lite krig. Så jeg er nok utviklingsoptimist, ikke bare av dumhet, men om man titter på historien så er dette en veldig positiv tid å leve i.

- Jeg tror vi er i en brytningstid. Digitalisering som nå skjer, påvirker alt. Det påvirker din jobb, det påvirker mitt jobb. Visse jobber forsvinner, visse bransjer forsvinner. Da blir det urolige tider før det gamle er borte og det nye er kommet. Så er man urolig for hvordan det kommer til å gå med meg, blir min jobb borte? Hvordan skal dette gå, det er så mye nytt og merkelig. Jeg tror at vi er i en periode akkurat nå der samfunnet omformes. Det bruker å gå bra.

Hva er det morsomste med jobben?

Det er alle foretakerne vi treffer. Jeg reiser mye rundt og treffer medlemmene våre. Alle disse entusiastene, de driver på og det er det morsomste. Det gjelder både store og små foretak, enten det er en liten blomsterbutikk eller noen av disse store globale foretakene så holder de på. Det er absolutt det morsomste som finnes, den kraften og energien som eksisterer.

Fortsetter du i denne jobben?

 - Ja, det håper jeg, men det må styrelsen bestemme.

Se flere portrett