Nyhetsbrev

Motta siste nytt fra Arbeidsliv i Norden med e-post. Nyhetsbrevet utkommer 9 ganger i året.

(Påkrevd)
Du er her: Forside i I fokus i I fokus 2001 i Et enestående samfunn?
tema

Et enestående samfunn?

| Tekst og foto: Birna Laurisdottir

Den høye sysselsettingen blant eldre i Island er enestående i Norden og kan vise seg å være en modell for andre land. Ifølge islandsk forskning er det ingen ting som tyder på at de eldre ikke kan fortsette i arbeidslivet hvis energi og vilje er til stede.

Edda RosDet er lørdag i februar og det surrer av folk i alle aldre i Islands største kjøpesenter, sentralt i Reykjavik. Edda Ros Karlsdottir (35) møter opp på en kafé etter en time på Universitetet i Reykjavik, hvor hun studerer aksjemegling. Etter fem år i LO, først som representant i arbeidsmarkedets statistiske byrå og deretter som økonom, har hun skiftet karriere og gått over til bank. Etterutdanningen tar hun ved siden av den nye jobben og mener det er nødvendig å holde seg oppdatert på nye ting. Spørsmålet til Edda Ros er hvorfor eldre i Island er yrkesaktive mye lengre enn eldre i andre land i Norden? Dette har hun god peiling på fra sin tid i LO, hvor hun forsket på temaet i forbindelse med “De ældres år” i 1999.

- Det finns tre grunnleggende årsaker til den store deltagelsen av eldre: lav arbeidsløshet, knappe pengeforråd og selvbildet. Den aller viktigste er lav arbeidsløshet; i dag måles den til 1,7 % og den har vært forholdsvis lav i en årrekke. Det har vært plass for alle og bruk for alle.

I Island bygger pensjonssystemet på tre prinsipper, offentlig pensjon, yrkespensjonsfond og privat oppsparing. I følge Edda Ros har mange hatt knappe pengeforråd, den offentlige pensjonen har vært begrenset og yrkespensjonsfondene ble først etablert rundt 1970. Derfor har mange eldre relativt små summer i  yrkespensjonsfond.

I tillegg er det slik at selvstendig næringsdrivende og de som ikke har vært yrkesaktive, for eksempel hjemmeværende kvinner, i liten grad har opparbeidet rett til yrkespensjon. Privat sparing i tillegg til fond er et nokså nytt fenomen.

- Den tredje årsaken dreier seg om selvbevisstheten. Blant de eldste er yrket i dag svært viktig for selvbildet. Blant mange har holdningen vært at du ikke er gjeldende i samfunnet uten jobb, i tillegg til at de eldste har få interesser og ikke vet hva fritiden skal brukes til. Tenk at generasjonen rundt 60 er den første som opplever ordentlig sommerferie.

I dag er er det slik at offentlig ansatte kan jobbe til de er 70, selv om pensjonsalderen er 67.Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at rundt 70 % av menn mellom 67-69 er yrkesaktive. Blant kvinner er deltagelsen over 30 %. I aldersgruppen 70-74 er antallet 27 % for menn og 5 % for kvinner. Disse tallene er adskillig høyere enn dem man ser i andre nordiske land, til tross for at yrkesdeltagelsen hos den eldste gruppen nesten er halvert siden 1991, da den var 43 % for menn og 15 % for kvinner. Blant kvinner jobber de fleste i rengjøring og omsorg, mens en stor del av de eldste mennene er selvstendig næringsdrivende.

I Island søker man nå å finne frem til tiltak for å skape større fleksibilitet når pensjonsalderen nærmer seg, og Edda Ros mener det er viktig.

- Det viser seg at eldre verdsetter sitt arbeid høyere en de yngre, og de er mer lojale overfor arbeidsgiveren. Vi må finne fram til metoder i lønnsforhandlingene – til nytte for arbeidsgivere også – som gjør det mulig å trappe ned karrieren, muligens bytte til en mindre krevende jobb de siste årene og forlate arbeidsmarkedet med selvrespekten i orden.

Edda Ros mener at man i Island er i ferd med å se store forandringer i samfunnets holdning til det å pensjoneres.

- Den generasjonen som nå er rundt 60 år, har planer for pensjonsalderen og kan godt tenke seg å avslutte yrkeslivet tidligere enn sine foreldre. De har flere interesser og har spart opp mer. Mange i min generasjon er også godt i gang med å spare, de stiller enda høyere krav om fritid samt kortere og mer fleksibel arbeidstid.

De siste årene har LO og staten satt inn tiltak for å oppmuntre folk til sparing i pensjonsfond. Islandske pensjonsfond bygger på et oppsamlingssystem, versus pay-as-you-go-systemet i mange andre land, som gjør at nasjonen har store summer i pensjonsfond. Selv om tankegangen forandres fort fra generasjon til generasjon er Edda Ros bekymret for et voksende klasseskille blant de yngre.

- Folk med videreutdanning tenker på sparing, mens de som har de laveste lønnene ikke kan legge til side noe ekstra og lever stort sett for dagen i dag. Vi må sette i verk tiltak som gjør det mulig for folk å skaffe seg etterutdanning. Det må være tiltrekkende og tilgjengelig for alle yrkesgrupper, ikke kun de med den beste utdanning fra før. Forskning viser at de eldre mener utdanning gir grunnlag for suksess og gode vilkår, men de deltar ikke i kurs- og videreutvikling i samme grad som andre. For å holde folk yrkesaktive lenger bør  etterutdanningen være en del av hele yrkeslivet sånn at det blir en vane å lære seg noe nytt. Island har all grunn til å kunne bevare sine særpreg i nordisk sammenheng, sier Edda Ros; hun er i hvert fall optimistisk.

- Det var vurdert som politisk korrekt å prøve å presse pensjonsalderen ned til samme nivå som i resten av Norden, men plutselig begynte andre land å se på Island som en ettertraktet modell. Nå spørs det om vi kan bevare dette særpreget. Vi må stadig revurdere systemet. Vi må huske at det nordiske velferdssystemet er bygget opp rundt 1960, da holdningene var at man skulle hvile i alderdommen.

Nå er det slik at det fysiske arbeidet har minsket og vi er friskere. Det finns ingen biologisk grunn til å slutte i arbeidslivet ved 60 år. Hvis kraft og vilje er til stede så bør man kunne fortsette. Jeg mener det er all grunn til optimisme til tross for at jeg tror økonomien blir strammere og arbeidsløsheten går opp. Eldre blir fortsatt en viktig, og kanskje viktigere, del av sysselsettingen enn i dag.

Kjartan Sigmundsson Fabulerte aldri rundt det å bli gammel

Han kan sies å være nokså typisk for sin generasjon, i en alder av 73. Helsen er ikke helt på topp, men han holder seg aktiv, rusler rundt på kaia når båtene kommer inn og har det ganske bra. Størsteparten av hans yrkesaktive liv var knyttet til havet. Men Kjartan Sigmundsson i Isafjørdur har aldri betalt en krone til noe pensjonsfond.

- I gamle dager tenkte man ikke på det, og man fabulerte aldri rundt det å bli gammel. Vi, som var selvstendige og drev med rekefiske her i byen rundt 1970, tok en felles beslutning om at vi personlig ikke skulle betale inn til det nye pensjonsfondet for fiskere. Penger var det lite av, og vi syntes vi hadde nok med å betale vår del for de underordnede på båtene.

Kjartan har ikke vært i arbeid på tre år. Han mottok offentlig pensjon da han blev 67 og i dag får han full pensjon på ca 6.000 NOK i måneden. Han har ingen annen personlig inntekt, men hans kone, på 63 år, er fortsatt yrkesaktiv. De er foreldre til fire og den yngste sønnen er blitt fisker som sin far.

- Man må passe på hver krone. Av og til får vi gratis fisk fra sønnen vår, og vi gjør mat ut av alt det som naturen i Vestfjordene har å by på. Jeg tror det kunne være vanskelig å leve av min pensjon hvis jeg bodde i Reykjavik, for eksempel. En god del eldre mennesker som kun har offentlig pensjon å leve av, har det vanskelig, men det finns selvfølgelig mange eldre som har det veldig fint i Island.

Når Kjartan ser tilbake på sitt liv er han tilfreds til tross for knappe finanser.

- Man er blitt satt til side, så hvis man fikk et tilbud om en godt betalt jobb, så ville man sikkert vurdere det. Det spørs om det ville lønne seg siden den offentlige pensjonen er avhengig av andre inntekter. Selv om jeg fortsatt har vilje til å være delvis yrkesaktiv er jeg tilfreds med tilværelsen. Det eneste jeg er lei for, er at jeg ikke tok utdanning i mine yngre dager. Uansett kan jeg dø med et smilende ansikt.

Nyhetsbrev

Motta siste nytt fra Arbeidsliv i Norden med e-post. Nyhetsbrevet utkommer 9 ganger i året.

(Påkrevd)
h
This is themeComment