Et enestående samfunn?

Han kan sies å være nokså typisk for sin generasjon, i en alder av 73. Helsen er ikke helt på topp, men han holder seg aktiv, rusler rundt på kaia når båtene kommer inn og har det ganske bra. Størsteparten av hans yrkesaktive liv var knyttet til havet. Men Kjartan Sigmundsson i Isafjørdur har aldri betalt en krone til noe pensjonsfond.

- I gamle dager tenkte man ikke på det, og man fabulerte aldri rundt det å bli gammel. Vi, som var selvstendige og drev med rekefiske her i byen rundt 1970, tok en felles beslutning om at vi personlig ikke skulle betale inn til det nye pensjonsfondet for fiskere. Penger var det lite av, og vi syntes vi hadde nok med å betale vår del for de underordnede på båtene.

Kjartan har ikke vært i arbeid på tre år. Han mottok offentlig pensjon da han blev 67 og i dag får han full pensjon på ca 6.000 NOK i måneden. Han har ingen annen personlig inntekt, men hans kone, på 63 år, er fortsatt yrkesaktiv. De er foreldre til fire og den yngste sønnen er blitt fisker som sin far.

- Man må passe på hver krone. Av og til får vi gratis fisk fra sønnen vår, og vi gjør mat ut av alt det som naturen i Vestfjordene har å by på. Jeg tror det kunne være vanskelig å leve av min pensjon hvis jeg bodde i Reykjavik, for eksempel. En god del eldre mennesker som kun har offentlig pensjon å leve av, har det vanskelig, men det finns selvfølgelig mange eldre som har det veldig fint i Island.

Når Kjartan ser tilbake på sitt liv er han tilfreds til tross for knappe finanser.

- Man er blitt satt til side, så hvis man fikk et tilbud om en godt betalt jobb, så ville man sikkert vurdere det. Det spørs om det ville lønne seg siden den offentlige pensjonen er avhengig av andre inntekter. Selv om jeg fortsatt har vilje til å være delvis yrkesaktiv er jeg tilfreds med tilværelsen. Det eneste jeg er lei for, er at jeg ikke tok utdanning i mine yngre dager. Uansett kan jeg dø med et smilende ansikt.

Foto: Birna Laurisdottir