Kan frivillige standarder bidra til en robust utvikling av nanoteknologi?

Det er en allmenn erkjennelse av at etablerte risikovurderingssystemer ennå ikke er egnet for nanoteknologi. Siden nanoteknologi likevel kommersialiseres på løpende bånd ble det i 2004 tatt initiativ i Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO for å utvikle frivillige standarder for bl.a. terminologi, målingsmetoder, HMS-vurderinger og materialspesifikasjoner. Ved å gå inn i et felt så tidlig legger arbeidet i ISO grunnlag både for den videre forskningen på feltet og for nasjonal og internasjonal regulering. Det vil således kunne ha en viktig betydning for utviklingen av nanoteknologi.

Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) har i løpet av de siste årene utvidet sin portefølje av etikkprosjekter, bl.a. med prosjekter som belyser etikk i forhold til teknologiutvikling. Prosjektene har fokus på dialog og medvirkning av berørte parter og/eller offentligheten for ansvarlig teknologiutvikling, og på hvordan ulike organisasjoner kan respondere på samfunnets krav om etisk ansvarlighet og god governance.

I den forbindelse gjennomførte jeg i løpet av høsten og våren et prosjekt som fokuserte på ISOs rolle i governance av nanoteknologi. Prosjektet var finansiert av Forskningsrådets ELSA-program og ble gjennomført i samarbeid med Standard Norge. Standard Norge har en såkalt speilkomité for ISOs komité for nanoteknologi (TC229). I denne komiteen sitter bl.a. forskere fra forskjellige fagfelt, representanter for industri som bruker nanoteknologi og en representant fra LO.

Forskningsprosjektet har hatt tre hovedfokus:

• For det første diskuteres det hvordan det er mulig å utvikle standarder på et område som er så preget av vitenskapelig usikkerhet som i nanoteknologi, og hvordan denne usikkerheten håndteres i standardiseringsarbeidet.
• Videre har det vært fokus på deltagelsen i standardutviklingen, med spørsmål om kvalitet og samfunnsmessig legitimitet ved standardene.
• Forskningsprosjektet har også belyst hvilken rolle nanoteknologistandardene kan spille i forhold til andre governance-verktøy på nanoteknologiområdet. Det har her vært naturlig å se på den Europeiske Kommisjonens 'Code of conduct for responsible nanosciences and nanotechnologies' og ISO 26 000 standarden for samfunnsansvar.

Det grunnleggende spørsmålet i prosjektet er hvordan frivillige standarder kan bidra til en samfunnsmessig robust utvikling av nanoteknologi. Prosjektet ble avsluttet med en workshop i Maastricht 18. mai. Workshopen ble gjennomført i forbindelse med ISOs halvårlige ukelange møte i den tekniske komiteen for nanoteknologi. Hensikten med workshopen var å skape læring mellom ISO-deltagerne og forskere innen feltet governance og ELSA (Ethical, Legal and Social Aspects of new technologies).

At lederen for ISOs nanoteknologikomité og en arbeidsgruppeleder deltok i workshopen viser at den tekniske komiteen tar tematikken på alvor. Både innledningene og innleggene i diskusjonen tematiserte kjerneproblemstillingene på en måte som førte til gode, kritiske diskusjoner.

En allmenn konklusjon er at ISO har en viktig rolle for å skape et felles rammeverk for utvikling av nanoteknologi, men at det er utfordringer knyttet til organiseringen av arbeidet. Deltagelsen i standardutviklingen er begrenset fordi deltagerne selv må finansiere alle kostnader. Dette gjør det vanskelig for bl.a. frivillige organisasjoner å delta.

Gjennomsiktigheten i prosessene synes også begrenset, både for deltagerne i den tekniske komiteen og for allmennheten. Det ble anerkjent at standardisering på dette området innebærer en rekke verdivalg, og at det er viktig med åpenhet omkring disse verdivalgene.

Det var uenighet omkring hvorvidt begrenset deltagelse og gjennomsiktighet utgjorde et prinsipielt problem for legitimiteten av standardene. Selv om ikke ISO alene kan ta ansvar for en etisk og samfunnsmessig akseptabel utvikling av nanoteknologi, er det ISOs ansvar at standardiseringsprosessene virkelig oppfyller ISOs egne idealer om demokrati og frivillighet.  Standardene må være til gode ikke bare for industrien, men også forbrukere, ansatte som må håndtere nanomaterialer og miljøet. Forhåpentligvis bidrar workshopen til at ISOs nanoteknologikomité setter økt fokus på disse temaene i det videre arbeidet.

En sluttrapport fra forskningsprosjektet, som rapporterer mer substansielle resultater fra prosjektet, vil bli tilgjengelig i løpet av juni.