Danseren som sprer glede - med nytt kulturfenomen

Et irrgrønt monster sniker seg inn i en hage på Tåsen. Snart skal det sprelle og spinne, bukte og vri på seg til Billie Eilish-låta «Bad Guy», mens bursdagsbarnet Kaja Isachsen (10) og familien hennes frydefullt ser på fra trygg avstand på altanen. Etter ti minutters dans, er forestillingen for Kaja over. Men for dansekunstner og koreograf Yaniv Cohen (42) har dagen så vidt begynt.

Noen uker seinere stiller han til intervju på en kafé bak Slottet. Siden oppstarten i april har den Oslo-baserte israeleren alene danset i 80 bursdager. Flekk-konseptet –  der man kan få en danser gratis på besøk for å underholde bursdagsbarn mellom 4 til 10 år –  har spredd seg til ti norske byer siden oppstarten i hovedstaden i april.

 - Jeg fikk idéen da datteren min hadde i hjemmeskolelekse å tegne kort til en klassekamerat. Da innså jeg at dette er en spesiell tid for barn: De får ikke feiret bursdagen sin, sier Yaniv Cohen.

Yaniv Cohen får hjelp med en gjenstridig glidelås av datteren Lovi Cohen fremdeles 7 år da dette bildet ble tatt, før en Flekk-bursdag på Frogner.

- Danseforestillingen jeg skulle hatt premiere med i vår ble utsatt. Samtidig var jeg allerede ferdig med undervisningsperioden min som førsteamanuensis på KHiO (Kunsthøgskolen i Oslo). Jeg hadde plutselig ledig tid. Det fikk meg til å ville bidra med å skape noe som kan glede folk.

Gratis til en pris

Med innspill fra datteren Lovi Cohen (8), som er elev på Ballettskolen til Den Norske Opera, ble Flekk-karakteren skapt. En uke seinere bestilte Yaniv drakter, høyttaler og fikk Lovi til å filme fra vinduet mens han danset i sin egen bakgård i Gamle Oslo.

- Fra det øyeblikket jeg la ut videoklippet på Facebook, strømmet bestillingene inn. Bare den første uken danset jeg i 29 bursdager, forteller koreografen.

Påtrykket fikk ham til å inngå samarbeid med Dansens Hus i Oslo, Carte Blanche i Bergen der Yaniv selv var danser i åtte år og DansiT i Trondheim. Nå sysselsetter prosjektet også permitterte dansere som tok kontakt. Etter 15 år i Norge har Yaniv Cohen lært seg å forene drivkraft og risikoviljen som han mener er en arv fra hjemlandet, «der mange kunstnere jobber gratis og lever som hunder», med norsk regulering og systematikk. Selv lever Cohen på arbeidsstipend og lærerlønn fra KiO, og bidrar gratis med sine Flekk-tjenester.

- Men de andre danserne får honorar, understreker han.

Datteren Lovi ga Yaniv Cohen idéen til Fekk. Som takk for hjelpen overrasker fire Flekk-dansere henne på 8-årsdagen. Sammenlagt hadde Flekk-dansere vært overraskelsen i over 100 barnebursdager da denne saken gikk i trykken, Yaniv selv har danset i drøyt 80 av dem.

Selv om det er gratis å booke Flekk, ønsker de fleste å betale for seg, forteller Cohen. Den valgfrie summen går rett til danserne, og så dekker en pott resten slik at danserne i skrivende stund er sikret 500 kroner per forestilling.

- Jeg har søkt om støtte fra Kulturrådet og håper dermed å kunne øke honoraret til 700.

 - Det er ikke mye?

- Nei, men dette er frivillig arbeid i en helt spesiell tid. For min del har prosjektet kostet 12 000 kroner i egne midler. Utgiftene til billeie har jeg fått refundert fra Dansens Hus, men jeg går fremdeles i tap, svarer Cohen før han tilføyer:

- Jeg har anledning til å gjøre dette fordi jeg har sikker inntekt i en tid der kulturbransjen er lammet. Dansere uten arbeidsstipend som ikke vet om de kan betale sin neste husleie, har selvfølgelig ikke anledning til det samme. Jeg vet at jeg er privilegert. Derfor ønsker jeg å gi noe tilbake til det norske samfunnet.

Risikofylt hagedans

Prosjektet varer fram til 30. juni. Deretter tror Cohen etterspørselen vil dabbe av naturlig i takt med at restriksjonene i Norge oppheves. På lenger sikt ønsker Cohen å lage en Flekk-forestilling, men før den tid har han søkt om støtte for å etablere et tilbud for barnehager.

Yaniv Cohen (i blått), Maja Naomi Furnes (i oransje) og tre Flekk-kolleger under en bursdag på St. Hanshaugen i Oslo.

For frilansdanser Maja Naomi Furnes (28) betyr Flekk en kjærkommen inntektskilde i krisetid.

- Jeg meldte meg umiddelbart! sier Furnes som har bakgrunn fra moderne og samtidsdans.

- Flekk har absolutt hatt betydning for meg. Det hjelper på tilværelsen i en tid der alt er avlyst. Jeg er i en overgangsperiode, rakk akkurat gjennomføre et opphold i Brasil og skulle på audition i Sveits da coronautbruddet kom. Jeg skulle også til London i jobbsammenheng, men alt ble avlyst.

28-åringen anser det som ren flaks at hun for tiden bor hjemme hos foreldrene.

- Jeg er heldig som slipper husleie, det er den største bekymringen til andre dansere jeg snakker med. En normal forestillingssituasjon tror jeg ikke det blir før tidligst i september eller oktober. Kanskje vil det ta enda lenger tid.

 - Hvordan er det å danse som Flekk?       

- I starten er det nervepirrende fordi det er vanskelig å se gjennom drakten. I dag stanget jeg i en takrenne, en annen gang holdt jeg på å ende opp i feil hage. Å se reaksjonen til barna er supergivende. Noen blir sjenerte, noen redde, mens andre er helt med fra start. Det er morsomt å få lov til å være mer komisk som danser, en seigmanntype, sier Maja Naomi Furnes.

Ambivalent fagforbund

Forbundsleder Kristine Karåla Øren i Norske Dansekunstnere beskriver en bransje i dyp krise da vi ringer for å prate Flekk.

- En hel næringskjede har klappet sammen. Coronapandemien har gått hardt utover dansesektoren. I Norge alene rammes et 60-talls rene danse- og ballettskoler. I tillegg kommer de 160 kulturskolene med dansetilbud som nå er stengt. Både utøvere og lærere får med et pennestrøk radert arbeidet sitt, sier Kristine Karåla Øren.

- Hva synes du om Flekk-prosjektet?

- Flekk er et fantastisk bevis for hva dans og kreativitet kan gjøre: Skape gode opplevelser for publikum og utøver. Yaniv Cohen makter å genererer arbeid for seg selv og andre, skape nye uttrykk og formål og viser oss nye veier. Det er kunstens kjerne. Slik sett har Flekk stor verdi.

Forbundslederen stopper opp og nøler litt.

- Men…?

- Honorarsatsene er ikke i nærheten av å matche vanlige dagsatser. Det er ikke okei. Dette er ikke kritikk til Yaniv Cohen personlig, det han har fått til er flott. Jeg vil også berømme institusjonene som bidrar til organiseringen og synliggjøring av Flekk-prosjektet.

- Men de lave honorarene viser dansekunstens presserende behov for organer som både kan tilgjengeliggjøre prosjekter og frigjøre midler direkte som lønn. Dans trenger flere distribusjonsverktøy med forutsigbar og sikret finansiering, slik at produksjon og visning av den dagsaktuelle dansekunsten blir mulig for flere. Hadde det vært på plass, kunne også andre gode prosjekter blitt fanget opp. 

Best i krisetid

Selv opplever Yaniv Cohen at han vokser med kriser, kanskje fordi han er så vant til dem. Han vokste opp i ørkenbyen Kiryat Gat, sørøst i Israel, som yngstemann i en søskenflokk på fire. Faren var møbelfabrikkeier, moren sosialarbeider. Kunst var ikke en del av hverdagen før han ble oppfordret til å begynne å danse under den 3-årige, obligatoriske militærtjenesten. Der slapp han tross toppform å bli stridssoldat fordi foreldrene allerede hadde mistet en sønn. Yngstebroren ble drept i militæret som 19-åring da Yaniv selv var 11, mens eldstebroren som var pilot døde i en helikopterulykke sin 37-åring like før Yaniv selv fylte 24.

- Livet mitt er preget av tap. Å være israelsk danser og koreograf i Norge er en forhandling mellom fortiden, nåtiden og framtiden. Den pågår konstant. Som jøde kommer jeg fra et folk som er vant til å bli forfulgt, det gir en følelse av at man alltid må håndtere noe. Det spiller ingen rolle hvor integrert jeg er i Norge, en del av meg vil alltid være en outsider. Som outsider må du forhandle med omgivelsene dine om hvem du er.

 - Hvorfor er det akkurat du som skapte Flekk?

- Jeg tror det har med fortiden min å gjøre. Jeg trives i krevende situasjoner. I Norge har man alle muligheter, men systemet her er veldig tregt. Jeg har prosjekter jeg har jobbet med i fire år og søkt om støtte til som fremdeles ikke er på scenen. Plutselig kom coronasituasjonen og ga meg begrensninger. Det gir klarhet. Som danser er det lettere å jobbe når du har en tydelig oppgave. Er mulighetene for mange og oppgaven for åpen, begynner man å tvile på hva man gjør.

- Ansiktet sprekker i et smil, humrende minnes Yaniv Cohen tiden som frilansdanser i Norden.

- Danskene var åpne, inkluderende folk, godt organiserte og fri med kroppene sine. Island var kaos! Helt lik Israel i mentalitet, med en innstilling om at alt går bra.

Noe det også gjør. Til slutt.

Han ler hjertelig nå.

- Og så er det Norge, det mest velorganiserte stedet jeg har vært. Men nordmenn er mye mer reserverte, både i kroppen og uttrykksmåten. Norge og Israel er to ytterkanter. Ved å bo i Norge kan jeg balansere i midten.

 - Hva kan vi alle lære fra danserlivet nå som folk permitteres og mister jobben?

- Invester i noe du liker. Det kan være tøft, og jeg kan ikke garantere at det gjør livet lettere. Men å insistere på å drive med noe du liker, gjør livet rikere.