Nyhetsbrev

Motta siste nytt fra Arbeidsliv i Norden med e-post. Nyhetsbrevet utkommer 9 ganger i året.

(Påkrevd)
Du er her: Forside i I fokus i I fokus 2020 i Tema: Kampen mot arbetslösheten i Et norsk NAV-kurs -med latinamerikanske øyne
Et norsk NAV-kurs -med latinamerikanske øyne
Kommentar

Et norsk NAV-kurs -med latinamerikanske øyne

| Tekst: Flor Santamaria Mujica

Jeg husker dagen da NAV sendte meg et brev med svar på et spørsmål om ikke-økonomisk hjelp som jeg hadde bedt om noen uker tidligere. Jeg ville snakke med en rådgiver. Jeg sa jeg var journalist og ønsket å finne en jobb som passet min kompetanse, så jeg ønsket å snakke med noen.

Jeg var fornøyd med at jeg omsider fikk svar fra NAV, men det varte ikke lenge. Svaret var skuffende:

 -Vi har sett på saken din og konkludert med at du kan greie å finne jobb selv. Du har utdanning og snakker norsk. Du behøver ikke hjelp fra oss. Lykke til videre.

Jeg følte meg veldig trist og fanget i en håpløs situasjon etter å ha vært arbeidsløs i seks måneder uten dagpenger, fordi de jobbene jeg hadde hatt før var små og i ulike bransjer.  «Vi kan ikke hjelpe deg.»

Hvorfor ikke? lurte jeg. Jeg spør ikke engang om penger. Dere kan ikke hjelpe fordi jeg har utdanning og snakker språket? Er ikke det lov? Jeg følte meg diskriminert på grunn av min kunnskap. Jeg er journalist, jeg hadde en super karriere i mitt hjemland Venezuela, jeg giftet meg med en nordmann og endte opp i Oslo. Min profesjonelle bakgrunn hindret meg aldri fra å prøve nye måter å tjene penger på eller fra å bli integrert og lære hva det vil si å være nordisk.

Da jeg fikk «Vi kan ikke hjelpe deg»-svaret, føltes det som et institusjonelt avslag. Jeg ble nektet den grunnleggende retten å bli hørt. Men hva hadde jeg forventet? Fra byråkratisk hold. Jeg sendte en klage til NAV, og de tilbød meg et karriereutviklingskurs – men hva betydde det?

Sakte gjennom arbeidsløshetens drabantby

Da det ble vinter startet jeg på kurset. Klasserommet var i en bygning rett ved E18 i Oslo. Jeg tok meg selv i å nynne på AC/DCs “Highway to Hell” de første dagene. Jeg var der seks timer om dagen hele uken. Med hjelp fra flinke lærere og samarbeid mellom deltakerne – som skulle bli mitt nye nettverk – hadde jeg tre måneder på meg til å finne en jobb eller praksisplass.

Hver mandag startet en ny gruppe, og de gamle gikk videre med mer kunnskap om hvordan man skriver en norsk CV, svare på spørsmål i jobbintervju, skrive et følgebrev, bygge nettverk, lytte til motivasjons-foredrag og gå på jobb-relaterte workshops. Her var vi like, uansett hva slags utdanning vi hadde.

Vi gikk sakte ned veien kalt det norske arbeidsmarkedet. Noen hadde vært arbeidsløse i ett år eller mer. Andre var utbrent og hadde kommet tilbake for å prøve seg på nytt. Vi var høflige og distanserte som gode kolleger. Noen var helt klare til å finne drømmejobben, mens andre minnet om tenåringer som har blitt kalt inn til rektors kontor for å gjøre ekstra lekser. Vi lo modig av oss selv, vi var fulle av historier, vi var tøffe men også medlidende.

Vi vil bare ha en jobb

En journalist fra Eritrea som var der en stund fortalte meg at de fleste kursdeltakerne ville bare ha en jobb.

- Vi vil ikke gå på trygd, vi vil ha en jobb som gir oss livskvalitet, og så fortsette videre. Men for mange er det å komme hit en lang og mørk reise.

Han hadde rett. Når jeg tenker tilbake på alle de personlige egenskapene og potensialet til de jeg møtte, kan jeg bare si: hvis jeg var milliardær som Norge, hadde jeg gitt alle jobb.

Det er her, på disse karriereutviklingssentrene over hele landet, at jeg ville likt å grave for å finne folk å ansette.

En annen gang spurte en 19 år gammel norsk jente som aldri hadde hatt en jobb om jeg kunne bake en kake.

- Jeg har så fryktelig lyst på hjemmelaget kake.

Men da vi satte oss i timeout-rommet og jeg spurte om sjokolade-rushet hennes, svarte hun frustrert og tårefull:

- Hvorfor kan ikke jeg få en jobb? De vil ikke ansette meg fordi jeg ikke har erfaring. Men hvis jeg ikke får sjansen får jeg jo aldri erfaring.

Jeg var glad for å kunne være der og lytte til henne. For hvis noen der hadde rett til å drømme stort, så var det hun. En ung kvinne. Lav selvtillit og tilsynelatende uoppnåelige drømmer, det er vel det siste vi vil ha i et velfungerende samfunn, tenkte jeg. Og hvis noen greier å få meg til å bake en kake, greier de å skaffe jobb!

Som del av kurset skulle vi analysere jobbtilbud og se om vi var passende kandidater. Det var et russisk fjell av følelser – du kunne høre oss i lunsjen. Hver gang spurte vi oss selv – er jeg kvalifisert for denne jobben? Det å bryte gjennom vår egen usikkerhet hver gang vi fikk et avslag. Men vi fortsatte å søke på jobb etter jobb. Som Sisyfos, som ruller en sten opp til toppen av et fjell dag inn og dag ut.

Du må være idrettsutøver for å være på arbeidsmarkedet i Oslo, og slutte å snakke om «drømmejobben». Har du ikke et skandinavisk navn blir oppgaven enda hardere. En gang spurte jeg min lærer Karen hvem det er som får jobben.

 - Den som er mest motivert.

Eller den med de beste kontaktene, tilføyde jeg!

Men til slutt ble det som først føltes som et AA-møte til en av de ærligste opplevelsene jeg har hatt etter åtte år i Norge. Jeg så mange profesjonelle mennesker komme tilbake på rett kjøl, og det føltes godt.

arkivert under:
Nyhetsbrev

Motta Arbeidsliv i Norden gratis med e-post. Nyhetsbrevet utkommer 9 ganger i året.

(Påkrevd)
h
This is themeComment