Island: Tilliten til politikere er nesten tilbake

Nesten ingenting har hatt en større effekt på det islandske samfunnet enn bank-kollapsen i oktober 2008. Mye av det viste seg å være kortvarig, men mer langvarige effekter finnes. Politikerne var blant de mange som folket mistet tillit til, men de er sakte i ferd med å gjenvinne den. Ikke alle mistet tilliten til politikerne – arbeidslivets ledere, både fra fagforeningene og blant arbeidsgivere, har beholdt den.

En annen langvarig effekt er at Islands fire største politiske parti nå har mye mindre støtte enn før krisen, mens antallet politiske partier har økt. For å finne ut mer tok vi en prat med Ólafur Þ. Harðarson, professor i statsvitenskap ved universitetet på Island. Han forteller at før 2008 hadde tilliten til politikere vært en av de høyeste i verden, og lik den i andre nordiske land.

- I 2009 gikk folks tillit til politikk og banksystemet rett i kjelleren, men det betyr ikke at tilliten i samfunnet generelt svekkes, sier Harðarson.

- Det betyr at folk fremdeles stoler på medborgere, og tilliten til sivilforvaltningen, helsesystemet, domstolene og politiet har holdt seg høyt. Tilliten til politiet økte til og med det året, noe som er veldig interessant med tanke på de store opptøyene som fant sted i starten av året som en reaksjon på krisen.

Det har vært mange demonstrasjoner mot politikerne på Alltinget. Her en demonstrant 2010, når  Icesave-avtalen ble behandlet i Alltinget. Avtalen handlet om de islandske bankenes kunder i utlandet, som den islandske staten måtte kompensere etter at bankene gått konkurs. Foto: Ane Cecilie Blichfeldt/norden.org

Hvis man ser på Alltinget separat, sa 40% av islendingene at de stolte på parlamentet før krisen. I 2009 falt dette tallet drastisk til 13%. Deretter økte det gradvis og i 2018 var det nesten oppe på 30%. I 2019 falt tilliten igjen til under 20%. Hovedgrunnen til dette var ett opptak av en samtale mellom fem parlamentarikere på en bar, hvor de snakket nedverdigende om kolleger og regjeringsmedlemmer. Men i 2021 var tilliten tilbake på 30%. 

- Dermed kan vi nå si at tilliten er nesten der den var før kristen, men det tok 12 år, sier Harðarson.

Så hvorfor tok det så lang tid? Harðarson forklarer at Islandsk økonomi kom seg raskt – i 2013 var landet i vekst igjen. Dette hadde imidlertid ikke noen påvirkning på tilliten til Alltinget. 

- Grunnen til det er at kollapsen i 2008 ikke bare var økonomisk men også sosial, politisk og etisk. Islendingene var i sjokk. Dette påvirket den nasjonale psyken og folks selvfølelse. Det mange hadde tatt for gitt var plutselig borte. Det er også vanlig at det tar lengre tid å endre folkeopinionen enn økonomien. 

Tre nye partier på Alltinget

Det politiske systemet har også endret seg dramatisk. Fire partier har tatt de fleste stemmene i de siste tiårene – det konservative uavhengighetspartiet (Sjálfstæðisflokkurinn), sentrumspartiet Fremskrittspartiet (Framsóknarflokkurinn), Sosialdemokratene (Samfylkinging) og Venstrebevegelsen – de grønne (Vinstri hreyfingin grænt framboð, tidligere Alþýðubandalagið).  

Disse partiene tok tilsammen flere enn 90% av stemmene. Men dette har endret seg. I de siste to valgene, i 2016 og 2017, fikk de til sammen 65% av stemmene og nyere meningsmålinger peker mot at de kan miste enda mer oppslutning ved høstens valg. 

Antallet partier har også økt. Etter valget i 2009 var det fem, i 2013 var det seks, i 2016 var det syv og i 2017 ble åtte partier valgt inn på Alltinget. Skal vi tro meningsmålingene i dag vil det være mellom syv og ni partier der etter høstens valg . 

- Finanskrisen akselererte endringer i det politiske systemet som kanskje allerede var i gjære, sier Harðarson.

Han tror økningen i antallet partier er permanent og at krisen bidro til denne utviklingen, men det er også en felles trend i Norden. 

- Det ser ut som de store politiske partiers tid er over i de nordiske landene. På Island fikk Selvstendighetspartiet ofte opptil 40% av stemmene, men etter krisen har de kun fått rundt 25%. Sosialdemokratene fikk rundt 30% før krisen og nå bare 15%. Det er faktisk bare Selvstendighetspartiet som har fått mer enn 15% av stemmene. Så vi har flere og mindre partier, akkurat som i de andre nordiske landene. 

Velgerne oppfører seg også annerledes – det er nå større sjanse for at de bytter parti fra ett valg til det neste. 

- Denne trenden startet før krisen og har økt siden. Så partilojaliteten har falt.

Harðarson peker også på at dette har ført til mindre stabile regjeringer. Dagens regjering er kun nummer to siden krisen som har sittet ut sin periode. Tre andre regjeringer måtte gå av. 

- Dagens regjering ble til på uvanlig vis, med tre partier lengst til venstre og lengst til høyre i koalisjon med et senterparti. Hovedforklaringen som ble gitt var et ønske om mer stabilitet. Her har du tre av de gamle partiene samlet, noe som kan sees som et resultat av at de får stadig færre stemmer.  

Harðarson peker også på at koalisjons-systemet har blitt endret.

- I motsetning til i andre nordiske land, er det en sterk tradisjon for majoritetsregjeringer på Island. Tidligere kunne Selvstendighetspartiet mer eller mindre velge hvilket parti de ønsket å gå i en toparti-koalisjon med. Men etter de siste to valgene har toparti-koalisjoner vært umulige. I 2017 ble lederen av det sosialistiske venstrepartiet, Venstrebevegelsen – de grønne, statsminister, og det er første gang noe slikt har hent i Norden. 

- Og skal vi tro meningsmålingene har vi nå en situasjon der den eneste sjansen Selvstendighetspartiet har til å komme i regjering er under ledelsen til Venstrebevegelsen – de grønne! Dette er et helt annet politisk landskap enn det vi er vant til. 

Økt regjeringsstøtte under pandemien

Pandemien har selvsagt påvirket politikken over hele verden, og det gjelder også for Island. Da Covid slo til for fullt i marsj 2020, bestemte imidlertid regjeringen seg for å ligge lavt i terrenget til faktiske tiltak ble annonsert, og lot vitenskapsfolkene – sjefsepidemiologen og helsedirektøren – samt sivilforsvaret og nasjonalt politi ta rampelyset. 

Regjeringen fulgte også sjefsepidemiologens forslag nesten ordrett. Denne fremgangsmåten ser ut til å ha blitt godt mottatt av folk flest. Til og med opposisjonen lot være å kritisere regjeringen gjennom 2020, da to store smittebølger slo innover Island. Dette har endret seg de siste månedene, men valg har gjerne en slik effekt.  

Fremgangsmåten ser ut til å ha hatt en god effekt på politikertillit. Den nyeste meningsmålingen fra april i år indikerer at tillit til parlamentet nå ligger på rundt 30% – et stort sprang fra 20% året før.  

Harðarson påpker også at pandemien ser ut til å ha hatt en innvirkning på støtten til regjeringen. 

- Alle regjeringer siden kollapsen har startet med mer enn 50% støtte, før den minker litt om litt. Dagens regjering hadde under 50% støtte ved starten av 2020, men den økte under pandemien og ligger nå på 60% – noe som er betydelig mer enn regjeringspartiene får i meningsmålingene. Dette er normalt under en krise. Støtten til de politiske partiene ligger på over 50%, og det er bra.

Tilliten til arbeidsmarkedet holder seg

Men har denne utviklingen på noen måte hatt en effekt på kommunikasjonen mellom regjeringen, fagforeningene og arbeidsgiverne?

Stefanía Óskarsdottir, foto Kristinn Ingvarsson, Islands universitet.

Det enkle svaret ser ut til å være nei. Stefanía Óskarsdottir, lektor i statsvitenskap ved universitetet på Island, har forsket på kommunikasjon mellom myndigheter og arbeidsmarkedet.

Hun peker på at i de fleste områder er det klart hvilke organisasjoner som representerer folk. Dette representasjons-monopolet setter disse organisasjonene i en sterk posisjon og har bidratt til en tradisjon for godt samspill mellom disse organisasjonene og myndighetene. Fagforeninger og arbeidsgivere er ingen unntak fra dette.

- Disse organisasjonene har for eksempel alltid vært representert i offentlige komiteer. Dermed er deres posisjon mye sterkere enn i andre nordiske land. Dette skaper et grunnlag for drøftelser mellom arbeidsmarkedet og staten. 

Tillit bygd i 1990

Ifølge Gylfi Dalmann Aðalsteinsson, lektor i personalledelse ved universitetet på Island, har kollektivavtalene mellom fagforeninger og arbeidsgivere blitt hjulpet frem av at  regjeringen lovet reform. Dette kulminerte i 1990, etter år med konflikt og streik, da man inngikk en avtale som i dag er kjent som den nasjonale forsoningen (“Þjóðarsátt” på islandsk). Den går i korte drag ut på en moderat lønnsøkning mens arbeiderne til gjengjeld fikk et stabilt økonomisk miljø med lavere inflasjon.

Gylfi Dalmann Aðalsteinsson, foto: Kristinn Ingvarsson, Islands universitet.

- Denne avtalen skapte mye tillit mellom fagforeningsledere, arbeidsgivere og staten. Og den holdt i over 25 år, sier Aðalsteinsson. 

Etter bankkrisen falt ikke tilliten mellom arbeidsmarkedet og regjeringen, selv om politikertilliten gjorde det. På den tiden var alle opptatt av å gjenbygge økonomien. Derfor ble en stabilitetsavtale inngått i juni 2009 mellom fagforeninger, arbeidsgivere og regjeringen der fagforeningene gikk med på ikke å forlange større lønnsøkninger hvis inflasjon, styringsrente kroneverdi og andre faktorer var innen visse verdier. 

Islands næringslivs-organisasjon SA trakk seg fra avtalen et år etter fordi de ikke trodde den nådde sine mål, men dette hadde ingen langvarig effekt. Ting endret imidlertid seg da de nye fagforeningene fikk nye ledere. I 2017 fikk Efling, som representerer flere enn 27.000 arbeidere, ny leder. I 2018 fikk handelsunionen VR sin nye leder. 

- Dette førte til mere konflikt og mer kritisk debatt. Samtalene mellom fagforeningene, arbeidsgivere og regjeringen fortsatte likevel og førte til en ny avtale i 2019, kalt en levevilkårs-avtale, sier Aðalsteinsson.

Kort fortalt inneholdt denne avtalen høyere lønner, lavere skatter, mer fleksible arbeidstimer og måter å få på plass lavere renter. Selv om tilliten så ut til å falle etter noen fagforeninger fikk nye ledere, så ble avtaler inngått uten for mye konflikt. 

Alt dette gjelder imidlertid i hovedsak for privat sektor. Denne tilliten og forhandlingene har ikke helt nådd offentlig sektor. Aðalsteinsson sier at i forhandlinger med privat sektor kommer staten med egne forslag for å gjøre det lettere å nå en avtale. Deretter brukes denne plattformen til å inngå avtaler med offentlige ansatte.

- Det som har redusert tillit innen offentlig sektor er at man ikke alltid rådfører seg med fagforeninger som representerer disse arbeidstakerne, og dette har skapt misnøye. Alltinget har også stoppet streiker i offentlig sektor, og det har også gjort noe med tilliten, sier Aðalsteinsson. 

Til syvende og sist, sier han, betyr personlig kommunikasjon mye for å skape tillit mellom parter. 

- Og akkurat nå når lederen av Venstrebevegelsen – de grønne er statsminister, burde tilliten være ekstraordinær siden dette partiet har sterke bånd til fagforeningene.