Julia (17) fikk hjelp til å finne drømmejobben

- Skjønner du? Det er klart det er drømmejobben!

Julia Engan Pettersen har åpnet døren til et lite paradis for oss med interesse for garn, strikking, hekling, tekstiler og sy-prosjekter.

Vi er innom arbeidsplassen til Julia. Stitsj er en koselig liten sy- og strikkebutikk midt i Hamar sentrum og som drives av to damer.

For noen måneder siden fikk de også Julia med på laget.

Det var ingen selvfølge at det skulle bli slik. 

Søkte en ny start

Julia er fra et lite sted i Sogn i Vestland fylke. Årene på skolen ble ikke som de skulle. Julia forteller at hun ble mobbet. Hun var lite på skolen.

Livet var vanskelig.

Julia får hjelp til å møte utfordringene livet så langt har bydd på. Hun går blant annet til psykolog.

 For et års tid siden flyttet hun til Hamar.

- Jeg ønsket en ny start. På en endring i livet. Jeg vil prøve å leve igjen, sier Julia.

På Hamar fikk hun tilbud om å delta i IPS ung. Det er frivillig å være med. Julia takket ja. Hun møtte jobbspesialist Anne Tvedt. Det ble starten på en ny og bedre hverdag.

Jobbspesialist Anne Tvedt (t.v) og Julia Engan Pettersen er begge veldig interessert i garn.  Anne skal strikke genser og rådfører seg med Julia når det gjelder fargevalg. 

Oppnår resultater

IPS ung ble etablert i 2022 og er sånn sett fortsatt i startfasen. På oppdrag fra Arbeids- og velferdsdirektoratet har Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet – storbyuniversitetet gjennomført en evaluering av IPS ung.

Resultatene viser at IPS ung bidrar til at flere kommer i arbeid, særlig blant de eldste i målgruppen.

– Vi ser en merkbar økning i unge som kommer seg i jobb etter deltakelse i programmet. Det er et svært gledelig resultat, sier professor Ira Malmberg-Heimonen ved Fakultet for samfunnsvitenskap, OsloMet.

Flertallet av deltakerne er fornøyde med IPS ung. Deltakerne forteller blant annet:

• At jobbspesialisten har hjulpet dem med å komme i jobb og utdanning.
• At de opplever jobbspesialisten som en sterk og støttende person.
• At de føler seg hørt, tatt på alvor, og at de opplever forbedret livskvalitet som resultat av samarbeidet.

Uformell møteform

Anne Tvedt har vært jobbspesialist i NAV i snart et år. Hun søkte seg til jobben fordi hun ønsker å jobbe med å følge opp unge over tid.

Julia var den første ungdommen hun fikk på kontoret. Nei, vent litt. De har vel aldri møttes på kontoret. Anne møter ungdommene på kafé, på biblioteket eller for eksempel går tur, avhengig av dagsform og ønsket til ungdommen. Jobbspesialisten er aldri langt unna ungdommene. 

Men selv om Anne har et nært og tett forhold til unge hun følger opp, er hun klar på hva som er hennes hovedoppgave:

- Jeg skal hjelpe dem med jobb. Jeg er ikke psykologen deres. Det er det andre som er, sier Anne.

Skal åpne og ikke lukke dører

Anne og Julia fant tonen med en gang. De oppdaget at de hadde mange felles interesser.

Og når de i dag tar frem strikketøyet begge to og praten går om garn, farger, mønstre og neste strikkeprosjekt, skulle en tro at de hadde vært venninner i mange år.

- Jeg oppdaget fort at håndarbeid-interessen var noe vi kunne gå videre på, forteller Anne.

Og selv om hun umiddelbart ikke visste om en arbeidsgiver innenfor håndarbeidsbransjen som hadde en stilling ledig for en ufaglært 17-åring, jobbet de to blant annet videre med det sporet.

- Min oppgave som jobbspesialist er å åpne dører, ikke å lukke dem. Jeg kaller det en slags IPS ung-naivitet: Vi skal ha troen der andre ikke ser muligheter, sier Anne.

Anne Tvedt er ansatt i NAV. Hun mener jobbspesialister likså gjerne kunne vært ansatt i helsesektoren.   

Som jobbspesialist forsøker hun å ta tak i hva ungdommen opplever at fungerer og hva som ikke er greit, hvilke interesser den unge har og hva som motiverer.

- Hvilke faktorer må til for at vi lykkes? Sammen legger vi en plan for hvordan vi skal jobbe, og så har vi oppfølgingsmøter underveis og vi er tett på hverandre. sier Anne.

Jobbspesialister i IPS ung opplever at det er spesielt utfordrende å hjelpe de yngste deltakerne med å finne jobb. Mange arbeidsgivere krever at ansatte skal være 18 år.

- En slags sorg

IPS ung har som mål å få unge ut i ordinært arbeid. Det er også et uttalt mål å hjelpe unge til å fullføre videregående skoler og lærlingeløp. Noen IPS ung-team jobber stort sett med unge og skole, mens andre team jobber med ungdommer som ikke fikser mer skolegang og som heller vil prøve seg i arbeidslivet.

For Julia er det ikke aktuelt å gå mer på skole. I hvert fall ikke nå.

- Det er leit, dumt og trist, men jeg har godtatt at skole ikke er noe for meg akkurat nå, forteller Julia.

Hun kjenner på at det er vanskelig å ikke være som «alle andre»; som går på videregående og som med det er en del av et fellesskap. 

- Det er ganske tungt. Jeg føler jeg henger etter og at det er noe jeg mangler. Det er en slags sorg. Samtidig vet jeg at jeg ikke får til å gå på skole nå, sier Julia.

- Kjempeskummelt!

I søken etter en arbeidsplass som kunne passe Julia, fikk Anne nyss i at Stitsj søkte folk. Men de ønsket primært en som var 18 år og eldre.

Anne utfordret arbeidsgiveren på kravet om alder. De ble så enige om at Julia kunne komme på jobbintervju.

Bare ideen om å møte noen hun ikke kjente og i tillegg skulle snakke med dem, skremte vettet av Julia.

- Det var kjempeskummelt!

Når Julia (t.v) og Anne møtes tar de gjerne frem strikkingen parallelt med at praten går. 

I forkant av jobbintervjuet snakket Anne og Julia mye sammen: Om hva som var viktig å fortelle, om hvilken stol Julia ville sitte på og om hva Anne skulle gjøre hvis Julia ikke fikk frem et eneste ord.

De trygget hverandre i rollene. Julia viste at hun hadde Anne. Anne visste når hun skulle hjelpe.

Snakket om snegler

Da dagen for intervjuet kom, dro Anne hjem til Julia i forkant.  De skulle gå sammen ned til arbeidsplassen.

- Jeg hadde ikke klart å kommet meg til det jobbintervjuet på egen hånd. Alt var kaos. Jeg var på nippet til å besvime. Da vi gikk hjemmefra og til jobben var jeg urolig og stressa, forteller Julia.

Men på veien snakket de ikke om jobb eller jobbintervjuet. For i forkant hadde Julia gitt Anne én viktig oppgave: Du må snakke om noe annet, hele veien!

Anne og Julia snakket om snegler!

- Jeg hadde lest meg litt opp på snegler, for jeg visste at det kunne Julia og jeg snakke om. Og det funket, sier Anne.

Og jobbintervjuet, hvordan gikk det?

- Det var skummelt, men det gikk bra. De var veldig fine og tok allerede mye hensyn til meg under jobbintervjuet. Jeg har vært veldig heldig, med arbeidsplassen og med Anne, sier Julia.

I dag er Julia ansatt på Stitsj i en deltidsstilling.

Som en liten familie

Anne forteller at de har tatt i bruk noen NAV-virkemidler for å få dette på plass.  Arbeidsgiveren har fått lønnstilskudd og er med i en mentorordning. Det siste innebærer at en person på arbeidsplassen er frikjøpt noen timer i uka til å vie Julia litt ekstra tid og hjelp.

- Det er veldig trygt. De jeg jeg jobber sammen med er veldig forståelsesfulle. De er flinke til å tilrettelegge. Vi er som en liten familie på jobben, sier Julia.

Hun har gode dager og dårlige dager. Noen ganger kan det være tungt å komme seg på jobb når hun skal. Da er kollegaene fleksible. Av og til bytter de vakter. Andre ganger forskyver de jobb-tidspunktene.

Blant garn og tekstiler har Julia funnet det som for henne er drømmejobben akkurat nå. 

Helst vil Julia på jobb.

- De dagene som er tunge kan det være en kamp bare å stå opp. Men det er viktig å ha noe å gå til og ha noe jeg skal. Jeg prøver å få det til. Det er bedre å være på jobb og gjøre noe enn å sitte alene og tenke, sier Julia.

Oppfølging

Det er opp til arbeidstakeren, i denne sammenhengen den unge, om hvor mye han/hun vil dele med arbeidsgiveren om sin psykiske helse. Utfordringen ved å ikke si noe, er at det gjør det vanskelig for en arbeidsgiver å tilrettelegge for den ansatte.

- Jeg opplever at de fleste unge ønsker å være åpne om egen psykisk helse og at mange arbeidsgivere er inkluderende, sier Anne.

For jobbspesialist er ikke jobben over når ungdommen er kommet i jobb. I en periode fremover følger nå Anne opp Julia og arbeidsgiveren.

Målet er varig arbeid, men det er ikke alltid det lykkes på første forsøk.

Utfordringer til å løses

Selv om det er utfordringer med modellen når den tas i bruk blant unge, har forskerne bak IPS ung-evalueringen tro på at dette er veien å gå.

- Det ingen tvil om at IPS-modellen fungerer til å få unge ut i jobb og til å fullføre skole, sier forsker Kjetil Frøyland på Arbeidsinstituttet på OsloMet.

I rapporten peker forskerne på blant annet følgende utfordringer:

• Tidkrevende. For jobbspesialistene er det mer tidkrevende å jobbe med unge enn med voksne.
• Mange samarbeidspartnere. De snakker ikke alltid samme «språk»
• På tvers. Helsevesenet og jobbspesialistene bør få til et bedre samarbeid.
• To systemer. Jobbspesialister syns det kan være vanskelig å befinne seg mellom NAV og helse, med ulike faglige tradisjoner, krav og mål.
• Ny arena. Jobbspesialistene mener det må legges til rette for et enda bedre samarbeid med skolen. Den har systemer og regler som mange jobbspesialister ikke er kjent med.

Skole eller jobb?

Oslo-jenta Thea-Lee Westerberg Östlin har alltid trøblet med å finne seg til rette på skolen.

- Jeg har alltid hatt skikkelig problemer med skolen. Helt siden barneskolen. Jeg droppet ut i 6. klassen.  Jeg var nesten ikke på skolen. Jeg har alltid hatt en skoleplass å gå til, men det har vært vanskelig og utfordrende for meg.

- Jeg elsker egentlig fag som norsk og matte, men det er noe med hvordan skolen og skolearbeidet er – jeg fikser det ikke, sier Thea-Lee. Hun er 17 år.

Tonje Kathrine Kretschmer Thue (t.v) og Thea-Lee Westerberg Östlin møtes ofte på kafé for en jobbøkt. I dag skal de fikse på CV'en til Thea-Lee og se etter jobber som hun kan søke.  

Selv om skole var så vanskelig, ble det likevel oppstart på videregående skole da Thea-Lee var ferdig med grunnskolen. Hun begynte på helse- og oppvekst.

- Jeg hadde en gang et ønske om å bli psykolog. Jeg vet nemlig hvordan det er å ha det vanskelig. Jeg ville bli en sånn psykolog som forsto barn.

Men det ble ikke helt som forventet på helse- og oppvekst. Thea-Lee droppet ut fra skolen.

Vil helst jobbe

I fjor høst møttes Thea-Lee og Tonje for første gang, faktisk på et møte på skolen. Tonje Kathrine Kretschmer Thue har jobbet med IPS og voksne siden 2015 og har vært med IPS ung siden starten. Tonje er tilknyttet IPS ung sentrum i Oslo.

Sammen forsøker de å finne veien videre for Thea-Lee. I IPS ung i Oslo er det et hovedmål å få unge til å fullføre videregående skole.

For Thea-Lee viser det seg å være vanskelig. Hun har vært innom et skoleløp som innebærer at hun jobber fire dager og er en dag på skolen i uka.

Hun har jobbet på kafé og i dagligvare.

- Jeg vil heller jobbe og ha noe å gjøre enn å sitte på skolen og konsentrere meg. Jeg trivdes med å jobbe på kafé. Jeg fikk gjøre forskjellige ting. Det var variasjon fra dag til dag. Det holdt meg motivert, forteller Thea-Lee.

For mye skolefokus?

I dag har ikke Thea-Lee jobb, men hun vil ut igjen i arbeidslivet. Både hun og Tonje tror det kan bli enklere å få jobb når Thea har fylt 18 år.  Det gjør hun i mai.

- Vi er ved et slags veiskille. Alle erfaringene vi gjør oss, lærer oss noe nytt, og så håper vi å gjøre det bedre neste gang, sier Tonje. Hun opplever at de er tilbake til vurderingsfasen; skal Thea tilbake på skolen eller skal hun søke ordinær jobb?

- Det er mye skolefokus i IPS ung Oslo. Men det er ikke alle det passer for å gå på skole. Jeg syns det er på grensen til hysteri dette at alle må gå på videregående skole. Det er jo ikke sånn at du ikke kan bli noe hvis du ikke har videregående utdanning. Det er klart at det uansett er mulig å få jobb. Det er viktig å se mulighetene. Skal du jobbe med ungdom er det viktig å bygge dem opp og ikke bygge dem ned, sier Tonje.

Latteren sitter løst når Tonje Kathrine Kretschmer Thue (t.v) og Thea-Lee Westerberg Östlin møtes.  

Tøft alene

Sammen forsøker de nå å finne en ny kurs for Thea.

- I starten syntes jeg det var litt rart dette med Tonje. For jeg har jo en psykolog. Så hvorfor også Tonje? Men nå er jeg blitt veldig glad i Tonje. Hadde det ikke vært for henne, hadde jeg droppet ut fra alt og bare ligget hjemme. Ikke bare gjør Tonje jobben sin, men jeg kan snakke med henne om alt mulig. Hun veileder meg og motiverer meg. Jeg opplever at jeg kan snakke med henne om hva som helst og ta kontakt med henne når som helst, sier Thea og fortsetter:

- Jeg tenker ikke på Tonje som en NAV-person, men som en veileder, psykolog og en venninne. Det blir tøft når jeg må gå ut i verden alene, sier Thea.

- Vi har vært igjennom mye forskjellig du og jeg. Klart vi skal få det til, vi to, sier Tonje.