Samfunnsviterne må vise veien ut av krisen

Den italienske forskeren Maurizio Ferrera er opptatt av å bryte de negative sirklene krisen skaper, og mener at samfunnsforskerne nå er de rette til å belyse ulike handlingsalternativer i politiske beslutningsprosesser både nasjonalt og i EU. Økonomenes medisin har vist seg ikke å fungere. 

Beyond the Crisis in Europe. New opportunities for reconciling sustainability, equality and economic robustness var overskriften på den internasjonale konferansen om velferdssamfunnet, som ESPANET, Det europeiske nettverket for sosialpolitisk analyse, nylig holdt i Oslo i regi av NOVA, Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring, Høyskolen i Oslo og Akershus.

Maurizio Ferrara var med foredraget "Reconciling Economic and Social Europe: Values, Ideas and Politics" en av hovedtalerne på konferansen som samlet 270 deltakere fra 27 land. Han var svært bekymret for konsekvensene hvis ikke Europa klarer å rette opp i den sosiale ubalansen som har oppstått som følge av innstrammingspolitikken, og utfordret sine fagfeller.

- Den nasjonale velferdsstaten og Den europeiske unionen er den mest dyrebare arven fra det tjuende århundre. Men dette gjensidige forholdet er preget av uløste spenninger som har økt markant, som følge av krisen. Det har utløst en konflikt mellom nasjonalstaten og EU. Er forsoning mulig, og hvordan kan det gå til? var spørsmålet Maurizio Ferrera formulerte.

Til grunn ligger at den økonomiske politikken med vekt på innstramminger har gitt lav vekst og høy arbeidsløshet. Det har ført til en ubalanse som innebærer økte forskjeller og økte spenninger særlig innenfor Eurosonen.

Deltakende prosesser

I foredraget tok Maurizio Ferrera utgangspunkt i ordet forsoning, re-conciliation, og opprinnelsen i det latinske verbet ‘conciliare’ som kan bety å bringe sammen igjen entiteter som beveger seg fra hverandre, mens substantivet ‘concilium‘ kan bety råd/rådslagning. Utfordringen Europa står overfor er å bringe sammen igjen, forsone, det økonomiske og sosiale Europa gjennom diskursive og deltakende prosesser. 

- For å få til en sånn prosess er det viktig å stille de grunnleggende spørsmålene: hva er den europeiske unionen og hva skal EU være?

I dag er det fire klare konfliktlinjer som preger unionen hevder han:

Hvor solidarisk skal EUs politikk være? Hvor finnes balansen mellom markedsregulering og sosial trygghet på EU-nivå? Hvor skal grensen gå mellom nasjonal sosial selvstendighet og intervensjon fra EU? En tredje konfliktlinje går internt i EU mellom medlemsland der lønningene er høye og velferden god og medlemsland med lave lønninger og svake velferdsordninger. Det er også en konfliktlinje nord versus sør i EU, mellom de rike medlemsstatene og de mer fattige som mottar overføringer eller finansiell støtte. 

Organisert uansvarlighet

Når Ferrera skal utlegge sin tenkning griper han både til Max Weber, Jürgen Habermas og Stein Rokkan, og han går til Kants argumenter og hans hospitality principle for å finne frem til normer som kan gjelde på et individuelt nivå for å utrede kontroverser rundt immigrasjon.

Et viktig argument for Ferrara er Webers syn om at de intellektuelle skal gi klarhet til politikken. De skal vise politikerne mulige valg av virkemidler og være involvert i diskusjonen om verdier og holdninger, for eksempel hvilke holdninger som ligger til grunn for ulike alternative handlinger for at politikerne skal nå sine mål, og hvilke konsekvenser valget kan få.

- Men det er til syvende og sist politikerne som skal fatte beslutninger, understreker han. 

Maurizio Ferrera er kritisk til den ensidige diskursen i EU.

- Hvis vi forholder oss til EU’s intellektuelle sfære der det dreier seg om kunnskap, verdier og holdninger, ser vi at denne sfæren er blitt monopolisert av dogmatiske økonomer, med et helt bestemt syn på hvordan økonomien skal forvaltes.

Han gir et eksempel fra egenerfaring. Et utkast til ny sosial investeringspakke ble lagt frem av kommisjonæren, og sendt gjennom byråkratiet etter vanlige regler. Da det kom tilbake etter at teknokratene hadde sett på forslaget var det plutselig pakket inn i en ny økonomisk termologi og de viktigste begrepene var blitt effektivitet, målretting og seleksjon. Hele tonen i diskursen var forandret gjennom det han kaller organisert uansvarlighet i EU-teknokratiet.

- Uansvarlig på grunn av den måten disse synspunktene blir anvendt automatisk. De holder på prinsippene selv om de er ineffektive. 

Arbeidsmarkedet spesielt

- Det main stream økonomer tenker om sysselsetting og jobb og arbeidsløshet er i bunn og grunn at hvis du har et effektivt arbeidsmarked, som er tilstrekkelig fleksibelt, bortsett fra et visst sikkerhetsnett, er logikken at arbeidsmarkedet selv vil produsere jobber. 

Det er to varianter av dette synet hevder Maurizio Ferrera, det ene er at markedet styrker seg av seg selv, derfor blir det mer effektivt jo mindre inngripen som skjer fra statens side. Det andre synet er den tyske skolen Ordoliberalisme som har fått stor betydning for utformingen av EU og EUs institusjoner. Denne tilnærmingen sier at markedet ikke er naturlig. Markedet må skapes gjennom en sterkt statlig inngripen.

- Men uansett hvilken av de to modellene som får virke, overser økonomene at arbeidsmarkedet fungerer annerledes enn produktmarkedet, der man kan shoppe rundt etter et produkt. Arbeidsmarkedet er en del av en sosial struktur og må organiseres. Det innebærer at man må se de tre elementene den offentlige arbeidsmarkedspolitikken, arbeidsmarkedsservicen og arbeidsløshetstrygden i sammenheng. Disse må inngå i en helhet ellers får du ikke likhet og rettferdighet i systemet, og heller ikke et effektivt system. Det er derfor jeg utfordrer dette systemet.

Økonomene overser den sosiale strukturen, hevder han og gir et eksempel fra en samtale med norske studenter, som hadde intervjuet sosialarbeidere og brukere av sosiale tjenester.

- Det slo meg hvor høyt utviklet denne samhandlingen var. Sosialarbeideren opptrer som en tilrettelegger, og noen tar også klientens preferanser i betraktning. Det er helt fraværende i Italia, især i Sør-Italia. Arbeidsmarkedstjenesten er der, men det er som en oppslagstavle. Du får et stempel og så får du kompensasjonen. Her har du et system som sammenholder din sosiale tilhørighet til den service du får. Nesten alle arbeidsløse får denne tjenesten, ble jeg fortalt, mens det i visse europeiske land er mindre enn ti prosent, og de andre blir overlatt til uformelle kanaler.

- Vi må finne nye måter å tenke på som baseres på rettferdighet og ansvar, oppfordrer Maurizio Ferrera.

Hvordan kan det skje?

- Jeg utfordrer det rådende paradigme fordi det har vist seg i stor grad å være ineffektivt. Den tanken at land i økonomisk og finansielt stress kan komme seg ut av krisen bare ved å restrukturere sin offentlige gjeld, ved å holde orden i sine offentlige finanser har vist seg å være feil. Så hvorfor lærer de ikke? Hvis de har gjort feil må de lære av det. Nå er det tegn på læring. Den europeiske sentralbanken beveger seg mot kvantitative lettelser, øker pengestrømmen, dette er nesten seks år etter krisen. Hvorfor har ikke det vært gjort før?

Dessuten er paradigmet i seg selv ufullstendig, hevder han.

Behov for investeringer

- Som en av mine kollegaer sa det: Hvis Europa vil være konkurransedyktig og skape mange jobber må Europa vinne ny komparativ fordel vis a vis andre områder i verden der man produserer de samme varer og tjenester som Europa har produsert, men rimeligere. Vi ønsker ikke å konkurrere på pris med disse andre regionene. Vi vil ha et Europa som igjen, og delvis er, særlig i nord, i stand til å selge produkter og tjenester som kan selges i verden, men bare bli oppfunnet og produsert og støttet av de økonomiske sosiale strukturene her.

- Så vi trenger omgivelser som har mange universiteter og innovative miljøer der høyt skolerte ikke bare høyt utdannet, men med tverrfaglige kunnskaper. Hvilken utdanning vi gir til våre barn er fundamentalt. For å komme dit kan vi ikke ha innsparing. Vi trenger økonomiske og sosiale investeringer, som investeringer i utdanning og barneomsorg fra barna er små, og vi må investere i kvinner.

49 prosent av Italias kvinner er sysselsatt, selv om kvinner i Italia i gjennomsnitt har høyere utdanning enn menn, og selv om de vil jobbe.

- Tenk på potensialet ved å la kvinner delta på arbeidsmarkedet, sier Maurizio Ferrera, og argumenterer for økonomisk trygghet for husholdningene og frigjøring for kvinnene.

- I et liberalt samfunn bør folk være fri til å leve ut sitt livs prosjekt og du kan ikke forvente at en kvinne som har utdannet seg fra universitetet og blitt mor ikke skal kunne jobbe fordi mannen ikke vil ta del i arbeidet i hjemmet.

EU må tilbake til politikken

Det har vært en selvgående dynamikk som har styrt utviklingen, som følge av den teknokratiske eliten av neoliberale økonomer, kritiserer Ferrera.

- De har hatt topp posisjoner i nasjonale administrasjoner, i nasjonalbankene og finansministeriene, i overnasjonale institusjoner som Den europeiske sentralbanken, og generaldirektøren i kommisjonen er også økonom. De deler alle samme økonomiske bakgrunn. 

Nå tror Maurizio Ferrera at vi er ved et veiskille, fordi flere nasjonale politikere begynner å innse at de overnasjonale teknokratene legger for sterke føringer for politiske beslutninger.

- Det er dette som ligger til grunn for debatten om fleksibilitet. Når vi snakker om fleksibilitet betyr det å gjenerobre rom til å manøvrere for å respondere på velgerne som er rasende på grunn av nedskjæringen, kutt og det faktum at det ikke finnes jobber. De vil respondere på velgerne, men de vil også ganske enkelt kunne styre sine land etter andre prinsipper enn bare effektivitet. For eksempel bedre fordeling og sosial rettferdighet.

Den glemte kampen mot fattigdom

Han viser til eksempelet da troikaen la frem betingelsene Hellas måtte gå med på for å få finansiell støtte fra EU.

- Her var ikke ordet fattigdom nevnt. Men den første paragrafen i Lisboatraktaten omhandler fattigdom, så de kunne godt ha sagt til den greske regjeringen: dere må kutte de høyeste pensjonene, dere må få folk til å betale skatt, dere må liberalisere noen økonomiske sektorer som er monopolisert av profesjoner, men dere må også passe på at folk ikke faller i alvorlig fattigdom. Det kunne de gjort, for det er deres plikt etter Lisboatraktaten. De gjorde det ikke og jeg er overrasket over at ingen i den greske regjeringen sa fra.

Hvorfor gjorde de ikke det?

- Fattige mennesker tilhører ikke kjernevelgerne, heller ikke fagforeningenes kjernegrupper. Jeg tror at slike ideer som støtter de mest utsatte gruppene ikke får gjennomslag i politikken hvis det ikke finnes et sterk sivilsamfunn, en tredje sektor, eller sterke intellektuelle bevegelser som klarer å sette dette på agendaen.

Det er her prosjektet hans har sin begrunnelse:

- En del av mitt prosjekt for de neste fem årene er å bringe sammen filosofer, sosiologer, statsvitere, historikere for at de skal tenke på dette, og når prosjektet er over ikke bare skrive bøker og artikler, men snakke høyt; si sannheten til makta: speaking truth to power.

Kanskje kan det føre til et mer rettferdig samfunn, håper professoren ved Universitetet i Milano, Maurizio Ferrera.