Hvordan inkludere flere på det nordiske arbeidsmarkedet?

Hvordan går det med integreringen på det nordiske arbeidsmarkedet?

-Ingen av de nordiske landene utmerker seg ved å være veldig gode på å inkludere utsatte grupper på arbeidsmarkedet, ifølge Sarah Kildahl Nielsen, prosjektleder i HBS Economics.

Alle de nordiske landene sliter mer eller litt mindre med å inkludere unge, seniorer, innvandrere, funksjonshemmede og personer med psykiske lidelser. Gruppene har gjennomgående lavere sysselsettingsgrad enn befolkningen i arbeidsfør alder i sin helhet.

Som første del av et større forskningsprosjekt finansiert av Nordisk Ministerråd, har VIVE og HBS Economics i Danmark laget en analyse av de utsatte gruppene på de nordiske arbeidsmarkedene.

Prosjektleder Sarah Kildahl Nielsen fra HBS Economics og seniorforsker Vibeke Jakobsen presenterte de første resultatene under Nordisk Ministerråds konferansen 15. november i Oslo.

Tema var utenforskap i Norden, behovet for innsats for å øke arbeidsdeltakelsen, og hvilke barrierer utsatte grupper møter i det nordiske arbeidsmarkedet.

Konferansen var et samarbeid mellom Nordisk Ministerråd, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og NAV.

Gjøre som de beste

Sarah Kildahl Nielsen fra HBS Economics mener de nordiske landene har mye å lære av hverandre når det gjelder å inkludere utsatte grupper i arbeidsmarkedet.

For mens et land for eksempel har funnet gode tiltak for å få flere unge ut i arbeidslivet, lykkes et annet bedre med å inkludere flere funksjonshemmede på arbeidsmarkedet.

Poenget til de danske forskerne er at de nordiske landene må lære av og ta i bruk tiltak som fungerer. For, klarer alle landene «bare» og komme seg opp på samme sysselsettingsgrad som de beste, har forskerne regnet seg frem til at det vil kunne bety at 700 000 flere kommer i arbeid.

Det betyr i så fall at sysselsettingsgraden øker med 6 prosent for gruppen 15 – 64 år.

De siste ti årene har yrkesdeltakelsen i de nordiske landene økt med to prosentpoeng.

-Hvis alle lærer av de beste i klassen, er det et stort potensial for at sysselsettingsgraden øker betraktelig, sa Nielsen.

Sverige: Satser på utdanning

Følger vi denne tankegangen videre og bruker innvandrergruppen som eksempel, så bør altså målet til de nordiske landene være og øke sysselsettingsgraden til 79 prosent for denne gruppen. Sverige kan nemlig skilte med å ha 79 prosent av innvandrerne i jobb, mens Danmark og Finland har 73 prosent og Norge 74 prosent.

Det nordiske gjennomsnittet er på 76 prosent, noe som er 9 prosent lavere enn gjennomsnittet for befolkningen i arbeidsfør alder som helhet.

Vilde Hernes ved NIBR, OsloMet, utropet ingen mester da hun stilte spørsmålet: Hvilket skandinavisk land er best på å inkludere flyktninger på arbeidsmarkedet? 

Hva er det svenskene gjør, som de andre landene ikke er fullt så gode på?

-Sverige lykkes i større grad fordi de satser mer på utdanning og er bedre på å utnytte den kompetansen flyktningene har med seg fra hjemlandet, mener seniorforsker Vilde Hernes ved Norsk Institutt for by- og regionsforskning på OsloMet.

Sammen med svenske og danske kollegaer har Hernes forsøkt å finne ut hvilket av de tre landene som er best til å integrere flyktninger i arbeidslivet.

Forskerne har fulgt de samme flyktningene i over 10 år, først i perioden 2008-2016, så i tre år til, til og med 2019.

«I Danmark kommer flyktningene raskt ut i jobb, men på lengre sikt får flere jobb i Sverige enn i Danmark. Norge er klart best på å integrere kvinnelige flyktninger», fortalte forskerne til Arbeidsliv i Norden i 2019.

De beregnede banene for hvordan sysselsettingen utvikles i de tre skandinaviske landene viser att både menn og kvinner ligger over i Danmark og at flyktingene i Sverige kommer opp på en litt høyere nivå enn i Norge, men senere. Kilde: NIBR. Grafen er litt bearbeidet av AIN.

Hernes presenterte en del av resultatene på konferansen.

Svenskene klatrer oppover

Norge, Sverige og Danmark har omfattende integreringsprogrammer for flyktninger som kommer. Målet er det samme: Hjelpe flyktninger inn i arbeidsmarkedet slik at de blir økonomisk uavhengige.

Men veien til målet er forskjellig i de skandinaviske landene. De satser på ulike integreringstiltak.  

Forskernes kartlegging forteller at mens Danmark bruker mest arbeidspraksis og mindre utdanning, satser Norge mest på utdannelse på grunnskolenivå og svenskene altså mest på utdannelse på høyere nivå og de bruker også mest lønnstilskudd.

Det interessante er hvilke tiltak som gir best effekt? Hvilket land er det som får flest flyktninger i arbeid?

Ifølge Hernes er det vanskelig å kåre en skandinavisk mester. Alle landene har en del og lære av hverandre.

Det de ser er at Norge oppnår bedre resultater etter tre-fire år, men mens danskene henger etter hele tiden, tar Sverige etter hvert innpå Norge.

- Etter 10 år er Sverige på norsk nivå og landene har tilnærmet lik andel innvandrere som deltar i arbeidslivet, fortalte Hernes.

Utdanningstiltak for flyktninger synes å ha liten effekt på arbeidsdeltagelse på kort sikt. På lang sikt derimot, har utdanningstiltak stor betydning for deltagelse i yrkeslivet.

De ser at i Sverige har flyktningene jevnt over større sannsynlighet for å videreutdanne seg. Det igjen gir høyere deltagelse i arbeidslivet, og flyktningene ligger høyere på lønnsstatistikken.

Når investere?

Alt tyder med andre ord på at investering i utdanning er viktig for at flyktningene kommer i jobb i sitt nye hjemland.

Spørsmålet er imidlertid på hvilket tidspunkt det skal investeres. Bør det skje relativt raskt etter at flyktningene ankommer landet eller skal man vente å se om de drar videre til et annet land eller om de drar hjem igjen?

- Det er stor sjanse for at flyktninger blir i landet de kommer til, sa Hernes, som viser til erfaringer fra tidligere flyktningstrømmer, men også til den aktuelle flyktningstrømmen fra Ukraina.

Hernes mener Norge må forberede seg på at mange av ukrainerne vil bli boende i Norge selv når krigen i hjemlandet er over, og at myndighetene derfor må tenke på det når de tilpasser integreringsløpet.

I juni foretok forskere fra NIBR en spørreundersøkelse blant nesten 700 ukrainske flyktninger. Rapporten er laget på oppdrag fra utlendingsmyndighetene UDI og IMDi.

De blir spurt om de tror oppholdet i Norge blir langvarig og flere enn en av fire svarer at ja, de tror de blir i Norge. Ukrainerne vil delta i introduksjonsprogrammet og lære norsk og de ønsker å jobbe eller studere i Norge.

- Det utfordrer integreringspolitikken, også med tanke på hvordan inkludere dem i arbeidslivet. For skal vi ha et kortsiktig eller langsiktig perspektiv på det vi gjør? Det er en vanskelig vurdering, men vår studie indikerer at det er risikabelt å ikke investere i ukraineres fremtid i Norge, sa Hernes.

Arbeidsplassen som arena

Mange av ukrainerne som er kommet til Norge har høyere utdannelse, men spørsmålet er om de har den utdannelsen som arbeidslivet etterspør.

Dette er altså ikke noe unikt for flyktningene fra Ukraina, det er en generell utfordring for mange av de utsatte gruppene på arbeidsmarkedet.

Høgni í Stórustuvu, avdelingsleder arbeidsformidlingen Færøyene, Hans Christian Holte, direktør NAV og Maria Kindahl, AF, Sverige, i en panelsamtale som ble ledet av Marianne Marthinsen.

På den nordiske konferansen var et av spørsmålene: Kan inkludering være løsningen på mismatchen i arbeidsmarkedet?

Med et arbeidsliv som nær sagt skriker etter flere hoder og hender, bør mulighetene for å inkludere flere være gode, påpekte Hans Christian Holte, direktør i NAV.

I Norge var det i oktober i år 76 600 søkere til 37 300 stillinger, altså omtrentlig to søkere til hver ledig stilling.

Utfordringen er at det er en ubalanse mellom den kompetansen arbeidsgiverne etterspør, og den kompetansen arbeidssøkerne tilbyr.

-Vi må finne ut mer om hva som trengs av utdanning og kompetanse, og så må vi i større grad enn tidligere bruke arbeidsplassen som arena for læring, sa Holte.   

Sammen med Maria Kindahl fra Arbetsförmedleingen i Sverige og Høgni í Stórustovu fra Arbeijdsløshedsforsikringen på Færøyene, deltok Holte i en samtale om inkludering av utsatte grupper i det nordiske arbeidsmarkedet.

De nordiske kollegaene understreket betydning av å lære av hverandre.

- Alt vi har av tiltak har vi allerede stjålet av våre nordiske kollegaer, sa Høgni í Storustovu med et glimt i øye.

Selv om forholdene er betraktelig mindre på Førøyene, er utfordringene de samme som ellers i Norden. Men i motsetning til kollegaene fra Sverige og Norge, kunne Høgni fortelle at han kjenner alle som står utenfor arbeidslivet på Færøyene.

- Det er i dag 28 personer, sa han med nok et smil og la mer alvorlig til:

- En av våre oppgaver er å bryte den sosiale isolasjonen for dem som over tid ikke lykkes i å komme i jobb.