Bok i fokus: En farlig bok om ledelse

Begge deler setter store krav til leserens selektive utplukk. Opererer man i tillegg selv som leder og leter etter nyttig legitimering av egne handlinger, et ikke uvanlig fenomen, kan man finne støtte for det meste.

Både prinsipielle argumenter for nødvendigheten av å skjære igjennom eller gjøre kort prosess og gjøre personlig tro om til beslutninger. Samtidig med argumenter for hvorfor demokratiske dialoger som beslutningsform er en nødvendighet i vår kunnskapsøkonomi. Og ikke minst begrunnelser for hvorfor det ikke bare er greit, men også nødvendig å bruke sitt personlige nettverk, eller greie gutteklubber, for å få ting gjort.

Normalt vil slike motsetningsfylte begrunnelser fortone seg som paradokser som må løses, men i denne teksten fremstår de som selve essensen. Boka viser at ledelse med nødvendighet dreier seg om urent trav som til syvende og sist må finne sin legitimitet i seg selv, og balanseres gjennom forskjellige, men samtidige regimer.

I majoriteten av dagens ledelsesforskning er strategien den motsatte. Som forfatteren viser er det etablert en etos i forskningen om at vi må finne den rette definisjonen og beskrivelsen av hva ledelse er for å bringe forskningen videre. Dette monomane perspektivet bringer forskningen inn i en hel rekke mer og mindre morsomme selvmotsigelser. For eksempel mengden av oversiktsbøker om ledelse som konkluderer med noen hundre forskjellige definisjoner på ledelse, eller med at man ikke kan si noe om det man gjennom noen hundre sider forsøker å si noe om. I boka finner vi tilsvarende et treffende sitat om ledelse: ”Vi må passe oss så vi ikke har brukt opp skogen før vi har funnet treet”. Befriende nok forsøker ikke forfatteren å etablere definisjon nummer noen-hundre- og-en, men viser snarere at det er meningsløst å fortsette denne ensporede jakten på en vitenskapelig begrunnelse.

Prinsipielt og praktisk befinner ledelse og utøvelse av autoritet seg alltid i et hav av dikotomiske dimensjoner. Som eksempler nevnes det individuelle og institusjonelle, det fornuftige og følelsesmessige, det sentrale og det marginale, kontroll og tillit, makt og frivillighet m.m. Sånn sett forstås autoritet ”som noe mer enn overtalelse, og som noe mindre enn ordre”. Dette framføres også som en begrunnelse for at det ikke er fullt ut mulig å begrunne autoritet vitenskapelig.

I kaoset av motsetningsfylte dimensjoner er det som regel enkeltpersonen som blir tydelig. Som komprimert makt kan lederen f.eks. vekke både avsky og fascinasjon samtidig. Slike fetisjeringer rettet mot lederen forklares gjennom behovet for unntaksregler, og håndtering av motstand. Unntaksregler er nødvendige i situasjoner hvor dialogen må stoppes – for å komme videre, og hvor forsøk på å garantere for en retning vil skape motstand som må håndteres. Denne type resonnementer kan selvsagt både brukes og misbrukes, og gjennom historisk gjen-nomgang av autoritetsformer viser forfatteren gode eksempler på begge deler.

For oss pragmatikere som lurer på hva slike analyser kan brukes til, er bokas nyttigste bidrag å vise at det er nødvendig med et samspill mellom de forskjellige kunnskapsregimene: Hierarki som instruks, nettverk som gjensidighet, og kollegiet som dialog. I en økonomi der kunnskap blir kapital utfordres en tradisjonell styringsrett basert på kontroll over kapital og eiendom. Sunne organisasjoner må i så fall bruke både hierarki, nettverk og kollegiet som styrende prinsipper. I de fleste av dagens bøker om ledelse og kunnskapsøkonomi er det ett av regimene som kommer i forgrunnen, og de ender derfor gjerne med en overdreven optimistisk eller pessimistisk analyse av tingenes tilstand.

Sånn sett er denne bokens analyser dypere og mer avanserte enn i de fleste bøker om ledelse og organisering. Forfatteren tar et nødvendig oppgjør med den eksisterende monoteismen i ledelsesforskningen, og slik blir boka også et monster. Vi overlates til oss selv når den røde tråden skal etableres, og med et kreativt blikk kan ethvert personlighetstrekk bli tilfredsstilt.