Leder: Tallrike grunner for likestilling

"Europa til topps igjen med 50/50" heter kampanjen Den europeiske kvinnelobbyen (EWL) lanserer i disse dager. Den handler om deltakelse på like vilkår både i politikk og arbeidsliv, og uttrykker en tro på at kvinnene kan gjøre en forskjell i krisetider. 

Vi har skuet til verdens ulike kanter for å lære av de 80 kvinnene som har hatt en posisjon som president eller statsminister, om dilemmaer som kan oppstå hvis ikke kvinnene i posisjon er tallrike nok. Men først og fremst har vi i tema "Kvinner i arbeidslivet og maktens labyrinter" blikket med nordiske briller på diskusjoner om kvotering og andre initiativ som er tatt for å øke kvinners deltakelse.

"Battles of numbers" kaller svenske toppsjefer det. Kampanjen deres er akkurat lansert. Sjefene i de største bedriftene i Sverige vil ha flere kvinner i ledende posisjoner i næringslivet. Det lønner seg, argumenterer de svenske forretningskvinnene, men vil gå frivillighetens vei med nettverk og kampanje.

Tvangslikestilling som danskene kaller det, er ikke populært verken i Danmark eller i Sverige til tross for at EUs likestillingsminister Viviane Reding har prøvd å få medlemslandene med seg. Danmark henger litt etter utviklingen i Norden ellers, bortsett fra når de tre partilederne møtes til regjeringsdiskusjon. Da er de i flertall - men ikke kvotert inn.

I Norge er vi stolte av å kunne si at Gro Harlem Brundtland, som er en av de 80 kvinnene som har hatt styrende posisjoner i verden, ble kvotert inn første gang hun kom i regjering. Senere vant hun regjeringsmakten, igjen og igjen. 

- Vi tror vi er likestilte, sier Maria Hemström Hemmingsson, hovedsekretær for den svenske regjeringens likestillingskommisjon, men det som har slått meg, er hvor store forskjellene faktisk er mellom menn og kvinner i arbeidslivet.

Det er tallrike grunner til fortsatt å ha fokus på likestilling. Fremgangen på likestillingsbarometeret bekrefter det.

50/50 er den europeiske kvinnelobbyens fanesak. Hvorfor det? Hvis Europa skal til topps igjen? Hvorfor ikke 60-40 - i kvinnenes favør?