Utjevning drivkraft bak Islands suksess

Det så så flott ut. Private jetfly på rekke og rad på flyplassen. Forretningsfolk som fløy av sted til sine nye villaer i utenlandet og luksusbåter i Middelhavet. Avisene skrev om de rikes suksess. Vanlige folk fikk tilbud om å låne penger sånn at de kunne øke sitt forbruk, kjøpe sommerhus og ta del i festen. Det var som i Amerika. Når det så kollapser er det vanlig folk som må betale gildet. De rike har selvfølgelig også mistet mye, men de har fortsatt mye.

Professor Stefán Ólafsson ved Universitetet i Reykjavik legger ut, med humor og ironi, men han har vært rasende. Rasende over at det fikk gå så langt, og sjokkert over hvor lett det var for den finansielle eliten å ta makten over landet. ”De tok over makten i landet”.

- Grådige businessfolk og bankeiere fikk lov til å gjøre hva de ville, og da drev de nasjonen nesten til konkurs. Regjeringen og Sentralbanken sviktet fullstendig. Politikerne på høyresiden hadde en voldsom tro på at når de rike gjorde det så godt, ville nasjonen profitere på det. Helt tåpelig, for det de gjorde var å stikke sugerøret ned i økonomien her og eksportere pengene til utenlandske skatteparadiser. De sugde kraften ut av økonomien.

- Hva er lærdommen?

- Den store lærdommen er at uregulert kapitalisme er livstruende for nasjoner. Finansinstitusjoner og selskaper må ha begrenset frihet og underlegges streng regulering til fellesskapets beste.

Krisen ser han som en prosess der Island får renset bort den sykeste delen av økonomien. Samtidig er det positivt at krisen ikke ble så dyp som fryktet.

Regjeringens gjeldsbyrde ble ikke så tung som ventet, og reduksjonen i bruttonasjonalprodukt (BNP) ble ikke så stor som antatt. Den reduserte verdien på den islandske kronen har gjort at nedgangen i produksjonen ikke ble så stor som fryktet, og eksportindustrien har gjort det bra. Dessuten har arbeidsløsheten ligget under gjennomsnittet i EU under hele krisen.

- Men selvfølgelig, sier Stefán Ólafsson, folk har opplevd nedgang i reallønnen, gjelden har steget på grunn av inflasjonen og husprisene har falt. Sist høst begynte reallønnen å stige litt, og det fortsetter i år, ikke mye, men litt. Nedgangen i reallønnen var på 12 prosent, vi fikk tilbake 2 prosent, og hvis inflasjonen ikke blir for sterk, vil reallønnen også i år gå litt opp.

Gjeldssanering

For å hjelpe folk og bedrifter som havnet i gjeldskrise har regjeringen implementert et omfattende gjeldsletteprogram. Strategien overfor privatpersoner har vært å hjelpe dem mest som tjener minst, gjennom for eksempel en ordning som bestyres av Ombudet for gjeldssanering. Den innebærer at gjelden kan settes til 70 prosent av boligens verdi. Den generelle gjeldsletteordningen administreres av bankene. Denne innebærer at ingen skal behøve å ha høyere gjeld enn 110 prosent av boligens verdi i dag.

Samtidig har man gjennom et samarbeid mellom regjeringen, bankene, og andre långivere som Pensjonsfondet og boligfinansieringsfondet "Íbúðarlánasjóður”,  fått til en ordning der privatpersoners gjeld er skrevet ned til det nivået gjelden var på da krisen inntrådte i 2008.

- Man behøvde ikke en gang søke, du måtte bare gi beskjed hvis du ikke ønsket dette, sier Stefán Ólafsson og forteller at mellom 40 og 50 tusen mennesker har tatt del i ordningen. Det betyr at de som hadde bærekraftige lån før krisen inntrådte, skulle være OK i dag, sier han.

Et problem var at de som ikke hadde mulighet til å betale gjelden, og ikke deltok i en av gjeldsletteordningene, fikk den delen av gjelden som de ikke klarte å betale, lagt oppå det opprinnelige lånebeløpet. Det kunne ha betydd en kontinuerlig økning av det opprinnelige lånebeløpet. Men myndighetene satte en tidsbegrensing, slik at lengden på nedbetalingen bare kunne øke med 3 år i forhold til den opprinnelige tilbakebetalingsplanen. Det som da måtte gjenstå, ville bli avskrevet.

- Fremgangen avspeiler en utrolig suksess, hvis du tenker gjennom det, sier Stefán Ólafsson. Det har regjeringen klart ved å øke skattene for midlere og høyere inntekter og ved å kutte utgifter, og til tross for det har regjeringen kunnet hjelpe med gjeldslette til hjemmene. De har samtidig økt minstepensjonen med 20 prosent i 2009, og senket skatten litt, for å skjerme dem med de laveste pensjonen, mens folk med midlere og høyere pensjoner fikk et lite kutt i pensjonen.

Næringslivet ikke fornøyd

Direktøren for Industriforbundet, SA, Vilhjálmur Egilsson, er enig i at det er blitt gjort mye bra:

- Regjeringen har klart å stabilisere situasjonen på de fleste områder, de offentlige finansene er under kontroll og vi får balanse i statsbudsjettet i overskuelig fremtid, sier han, men han er likevel utålmodig.

- Vi er ikke fornøyde. Vi synes regjeringen kunne gjøre det så mye bedre enn de gjør. Vi synes det går for sakte. Vi må ha økte investeringer i næringslivet. Det er nøkkelen til økt vekst og lavere ledighet. Vi må en vekst på minst 4-5 prosent over en periode fremover for å ta igjen det vi tapte under krisen.  Nå er prognosene for vekst i bruttonasjonalprodukt i 2011 på 2,5 prosent, sier han.

- Er 4-5 prosent vekst realistisk?

- Vi ser det som helt realistisk, sier Vilhjálmur Egilsson.

Problemet slik han ser det, er en manglende politisk vilje til å utvikle de store energiresursene som Island har, og som kan sikre investeringer i aluminiumsindustrien og andre energikrevende næringer.

- Vi har store prosjekter så å si på hånden, så det er veldig skuffende at det går så sent.

Skuffet er han også over fiskeripolitikken. Regjeringen har foreslått et nytt forvaltningsregime i fiskeriene og har dessuten økt skattenivået i næringen.

- Det har skapt usikkerhet og tilbakeholdenhet når det gjelder investeringer og fornyinger i sektoren, sier han.

Han er også lei for at det går for sakte med regjeringens gjeldsletteprogram. Bedrifter som går inn på regjeringens gjeldsletteprogram med bankene, kan få frosset gjelden slik at de kan fortsette forretningsdriften, men de kan ikke ta opp ytterligere gjeld for å investere og skape arbeidsplasser og vekst.

- Det er kanskje ikke regjeringens feil som sådan, prosessen pågår, men den går for sakte. Alt står på vent.

- Vi er så frustrerte. Hvis vi kunne øke investeringene, ville vi se at arbeidløsheten ville gå ned og det ville være lettere å takle underskuddet på budsjettet, og vi kunne være på god vei til å nå nivået før krisen. Vi tror at det ville være mulig å nå tilsvarende nivå som før krisen i 2015, men sånn som det ser ut nå, tror jeg ikke vi kommer dit før i 2020 – kanskje, sier Vilhjálmur Egilsson fra arbeidsgivernes hovedorganisasjon, SA.

- Slik jeg ser det innebærer krisen et tilbakeslag på 5 år. Vi var blant de rikeste nasjonene i vesten 5-6 år før kollapsen. Nå er vi på 14. plass, det er vel ikke så ille? spør Stefán Ólafsson.

Er sinnet snudd til optimisme?

- Renselsesprosessen må gjennomføres først. Den er ikke overstått. Det går ganske bra, og bedre enn vi hadde håpet.  Hvis vi handler ansvarlig fremover, slik våre nordiske venner som regel gjør, kommer det til å bli veldig bra her, sier Stefán Ólafsson, professor ved Universitetet i Reykjavik.

Les også:

OECD (2011), OECD Economic Surveys: Iceland 2011, OECD Publishing.

IMF, Press Release No. 11/ 316