Kompetanse og rettferdig fordeling en forutsetning for digitalisering

Optimisme er stikkordet som preget diskusjonene om «Fremtidens arbeidsliv og betydningen av den teknologiske utviklingen for arbeid og kompetanse», faktisk sånn at det overrasket ILOs representant og ble understreket av Sveriges arbetsmarknadsminister. Konferansen er et av Nordens fire bidrag til den globale diskusjonen om Fremtidens arbeidsliv ved ILOs 100 års jubileum 2019.

- Jeg tror at omstilling kan gi muligheter for et bedre samfunn, bedre velferd og et bedre arbeidsliv, under forutsetning av at vi utnytter forandringene og beskytter oss mot risiki som finnes. Denne positive holdningen til ny teknikk i Norden tror jeg kommer nettopp av at det har gitt bedre jobber og bedre velferd. Men hvis den positive holdningen skal vedvare, er det nødvendig å sikre en rettferdig fordeling av gevinsten som følge av digitalisering og økt produktivitet, advarte Ylva Johansson.

Blant mange prominente deltakere fra arbeids- og næringsliv, myndigheter, forskning og internasjonale institusjoner var Sangheon Lee, ILOs direktør for sysselsettingspolitikk. Han innrømmet glatt overfor forsamlingen at han var en av de mange økonomene som for vel et tiår siden spådde den nordiske modellens undergang. «Humlen kan ikke fly» var analogien da. Nå har nordiske land bevist at de ikke bare har overlevd utfordringene, men blir betegnet som frontløpere i utformingen av fremtidens arbeidsliv med økt digitalisering, robotisering og kunstig intelligens, AI.

- Det vi ikke forsto, var betydningen av den sosiale dialogen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, på alle nivå, som skaper fleksibilitet og gjennomslag innenfor systemet. På den tiden undervurderte jeg dette potensialet, og var ikke alene om det. Men etter som tiden gikk begynte folk å innse at den sosiale dialogen var en god måte å utvikle arbeidsmarkedet på, som også ga lønns- og prisstabilitet.

Nordens sterke ben

Når Ylva Johansson holder sin innledning til konferansen er dette et av hennes poeng. Den nordiske modellen på arbeidsmarkedet er ikke lik i alle de nordiske landene, men har noen tydelige fellestrekk og sterke ben å stå på: det er sterke selvstendige parter som selv regulerer store deler av arbeidsmarkedet. En stor andel av arbeidsmarkedet dekkes av kollektivavtaler der partene selv har mulighet til å regulere lønns- og arbeidsforhold. Et system med lovgivning er et mer stivbeint system.

Nordiske land har også god beskyttelse ved omstilling. Det handler om arbeidsløshetsforsikring, aktiv arbeidsmarkedspolitikk og utdanningsmuligheter, som betyr at den som har mistet en jobb har mulighet til å finne en ny jobb.  Til sammenligning med resten av Europa gir nordiske land god støtte ved omstilling. Det mener hun fører til at folk kan jobbe i høyere aldre. Det tredje benet er den sterke velferden med tilbud om helsetjenester, sykeforsikring og foreldreforsikring som ikke er koblet til jobben, men som er en rettighet du har som individ. I mange land er ulike deler av velferden koblet til jobben. Det kan bli et hinder for mobilitet. Alt dette er styrker som gjør Norden bedre rustet for omstilling. Det stemmer godt med undesøkelser som er gjort av Eurofound, og som sier at nordiske land takler forandring godt.

- I Norden er vi ikke redde for roboter, vi er mer redde for gammel teknologi enn ny teknologi, sier Ylva Johansson. Det henger mye sammen med i hvilken grad man må være redd for sin egen private situasjon ved omstilling, viser undersøkelsen fra Eurofound.

Hvem betaler?

Men utfordringene fremover er ikke løst med det. En stor utfordring er kompetanseutvikling: Hvem skal være ansvarlig, hvordan skal det organiseres og hvem skal betale?

- Den kompetanseutviklingen som er nødvendig for at arbeidstakerne skal klare jobben, er arbeidsgivernes ansvar. Men svenske undersøkelser viser at svenske arbeidsgiverne legger mindre penger i potten enn tidligere til tross for at behovet øker, sier Ylva Johansson.

- Så er det den individuelt drevne kompetanseutviklingen som man selv tar initiativet til. Men den store utfordringen er den kompetanseutviklingen, som man har behov for i jobben, som også skal kunne lede til en ny jobb. Hvem skal betale for den?

Ylva Johansson ser for seg et trepartssamarbeid som en mulighet også her, at staten må bidra, men at det må være en fordeling av kostnader og ansvar.

Dessuten trengs det nye former for etter- og videreutdanning der universiteter og høyskoler må bidra mer aktivt i utformingen av nye tilbud som er tilpasset arbeidslivet og nye teknologiske utfordringer.

- Her tror jeg vi må finne helt nye former for kompetanseutvikling, nye måter å organisere dette på, sier Ylva Johansson

- Samtidig ser vi flere kombinatører i arbeidslivet, folk som jobber selvstendig eller kombinerer arbeid og utdanning. Det betyr også at systemene for trygghet i arbeidslivet må endres i forhold til nye former for arbeids- og ansettelsesvilkår.

I tillegg til dette kommer de demografiske utfordringene. I Sverige ser befolkningsfordelingen på ulike alderstrinn riktig bra ut, men utfordringen her er å gi muligheter til nye innbyggere å komme inn på arbeidsmarkedet. Vi trenger en arbeidsmarkedspolitikk som kan utnytte denne fordelen.

Global diskusjon

Diskusjonen om Fremtidens arbeidsliv foregår i hele verden i regi av ILO. Sangheon Lee har selv deltatt i diskusjonene rundt om i verden, men har aldri tidligere opplevd en sånn optimisme overfor fremtiden som den han opplever her. Det mener han handler om tillit til økonomien og tillit til systemet både blant arbeidstakere og arbeidsgivere samt erfaring fra kriser og vellykket omstilling tidligere.

-  Det er en tillit til at dette systemet kan moduleres og oppgraderes, og det er en anerkjennelse av stor fleksibilitet i systemet til å tilpasse seg utviklingen. Alt dette sammenholdt skaper en veldig positiv atmosfære når man snakker om fremtidens arbeidsliv, sier ILOs Sangheon Lee.

- Jeg er også optimistisk, sier han og smiler og smiler på Nordens vegne.

- Et viktig element i økonomien er forventninger: Hvis alle tror at det vil gå bra, er det større sjanse for at dette blir tilfellet. Nordiske land har åpne økonomier, høy grad av sosial beskyttelse, et godt velferdssystem, lønnsdannelsen fungerer bra og utdanningssystemet er godt, sier han og understreker med det Ylva Johanssons poenger.

Dette er den tredje av fire nordiske konferanser om Fremtidens arbeidsliv. Sangheon Lee har lest rapportene fra de to foregående konferansene. Kort oppsummert mener han at det har skjedd en utvikling fra den første som fant sted i Finland i 2016, der tonen var litt mer bekymret for fremtiden. Den andre konferansen, som ble holdt i Norge i 2017, avspeiler en mer balansert holdning, og en økende optimisme, mens det nå i 2018 er betydelig mer optimisme og mindre uro og pessimisme.

- Dette viser at det har vært en god prosess i de nordiske landene som forbereder seg gjennom å ta opp alle temaene og bli mer selvbevisst i forhold til utviklingen. Det er veldig bra i forhold til diskusjonen om fremtiden som vi skal ha i tilknytning til hundreårsjubileet.

- De nordiske landene er et godt forbilde for resten av verden når det gjelder holdningen til hvordan vi kan utforme fremtidens arbeidsliv gjennom god politikk og sosial dialog.

Den globale kommisjonen som leder diskusjonen i ILO kommer til å produsere en forholdsvis kort rapport med en rekke anbefalinger. Denne vil være et bidrag til Jubileumskonferansen neste år. Så kommer jubileumskonferansen til å diskutere seg frem til hvilke rekommandasjoner man skal lande på som global politikk.

- Blir det en ny deklarasjon?

- Det er det mange som håper på, og at dette vi bli en ny begynnelse for ILO. Men det er vanskelig å forutse hvordan det vil gå, sier Sangheon Lee.