Elisabeth Nørgaard: AFI-direktør på jakt etter forskning med gjennomslag

Vi er midt i en diskusjon om hvordan forskningen på arbeidslivet har endret seg gjennom årene og hvordan den vil se ut i fremtiden. Et naturlig tema med tanke på at AFI i år fyller 60 år.

Jubileer egner seg til å reflektere over det som har skjedd, men de er også et slags speilbilde i tiden. Når det har gått 60 år, vet man også hvor lang den perioden er i fremtiden. For oss som ble født på 50-tallet virket den andre verdenskrig som noe som skjedde for veldig lenge siden. Da jeg var ti år var det 20 år siden krigen. Dobbelt så lenge som jeg hadde levd.

For AFIs første leder, Einar Thorsrud, som var 17 år når Norge ble invadert 1940, var krigen noe som påvirket ham dypt. Han ble rekruttert inn i motstandsbevegelsen av en lærer på Lillehammer.

AFI feiret sin 60-årsdag den 7 november i år med en halvdagskonferanse på Sentralen i Oslo.

Noen dager etter vårt intervju med Elisabeth Nørgaard hilser hun velkommen på Sentralen i Oslo til feiringen av 60-årsdagen, og åpner med å fortelle om AFIs første år:

- Thorsrud har sagt at det å jobbe med illegalt arbeid under krigen ga ham erfaring med hvor mye små, selvstyrte grupper kan oppnå når de kjemper mot et felles mål.  Og da kan man tenke litt på hvordan det er å være leder på AFI!

Da AFI ble opprettet 1964, med tre ansatte, var det med navnet Arbeidspsykologisk institutt. De som arbeidet sammen med Thorsrud beskriver ham som en karismatisk person.

Han ble sentral i de såkalte samarbeidsforsøkene på 60-tallet. De to hovedorganisasjonene i arbeidslivet, LO og NHO (den gang kalt NAF), gikk sammen om å diskutere om demokratisering av arbeidslivet kunne bidra til å minske fremmedgjøring, få økt engasjement og dermed økt produktivitet.

Forskerne som arbeidet på Arbeidspsykologisk institutt utviklet det som ble kalt for aksjonsforskning. Begrepet ble tatt i bruk for å indikere en forskningsretning som ikke bare samlet kunnskaper, men som også handlet om en del av forskningsprosessen.

- Aksjonsforskningen fikk stor betydelse og mye impact, som det så fint heter. Et annet viktig eksempel på impact er bidraget til Bjørn Gustavsen, instituttets leder fra 1962 til 1983 og med tilknytning til AFI helt til sin død 2018. Han var en viktig del i etableringen av arbeidsmiljøloven i 1977, sier Elisabeth Nørgaard til de som har kommet til 60-årsmarkeringen.

- Aksjonsforskningen finnes fortsatt, men vi bruker kanskje ikke det navnet. Alle de som holder på med ungdomsmedvirkning eller andre typer medvirkningsprosesser, bruker en variant av aksjonsforskning, sier Elisabeth Nørgaard.

Men tilbake til vår samtale noen dager tidligere. Vi forstår at impact er noe av et yndlingsord for Elisabeth Nørgaard. Som så ofte med engelske ord er det vanskelig å finne en god oversettelse. Innvirkning eller påvirkning høres litt kjedelig ut. Det engelske uttrykket brukes også om kollisjoner. Innenfor forskningsverden handler det om resultater som virkelig påvirker samfunnsstrukturen, som omtales i media og som blir en del av diskusjonen.

Men hvorfor er det ikke alltid ferskvare som har mest impact?

- Det handler om at et resultat av en enkelt undersøkelse ikke alltid sier så mye. Om en høy prosent av de unge sier at de gruer seg til arbeidslivet gir det ikke så mye mening hvis man ikke vet hva ungdommene sagt tidligere.

Derfor er lange studier viktige og AFI har flere av disse. Mest kjent er Arbeidslivsbarometeret som hvert år stiller samme spørsmål.

- Det siste Arbeidslivsbarometeret viser en stor endring for de unge. De er bekymret for egen helse og arbeidslivet, og de ser med uro på fremtiden. Det er jo veldig viktig å se om dette kun er en dipp, og at det snur slik at de blir optimistiske og unge igjen? Og ubekymra? Eller har det skjedd noe? Hvis det er en varig endring så er det bekymringsfullt, slår Elisabeth Nørgaard fast.

Som den første av noen smakebiter av AFIs forskning som blir presentert på  jubileumskonferansen, forteller Mari Amdahl Heglum om sin studie: Har det blitt vanskeligere for unge voksne å etablere seg i arbeidslivet? Hun har sett på årskullene som er født 1971 – 1987.

- Det blir ikke flere utenfor. Et mindretall er langvarig utenfor. Debatt på feil premisser gir feil løsninger, konkluderer hun. (Les mer om rapporten her).

Derfor må forskningen også tenke på lang sikt, å sørge for at de svarene man får i store spørreundersøkelser blir ivaretatt slik at man klarer å vise en utvikling.

- Men selvfølgelig må man også ta opp nye spørsmål, og ha roterende temaer, det er også viktig, sier Elisabeth Nørgaard.

Selv har hun en bakgrunn i SSB, der hun jobbet  i 25 år. Hun har alltid vært opptatt av statistikk.

- Jeg har laget statistikk på utenriksregnskap og nasjonalregnskap og sykehus, på kommuner, på fastleger, på Longyearbyen på Svalbard og alle mulige ulike typer av grupper. Jeg har alltid fremsnakket betydningen av statistikk og tenker at det fortsatt er viktig.

- Det er viktig for demokratiet, rett og slett. Jeg synes SSB har et viktig samfunnsoppdrag.

Det har skjedd mye innenfor teknikken å produsere statistikk. Svenske Facit var en gang verdensledende på regnemaskiner, men det var før digitaliseringen. En gammel regnemaskin står fortsatt i bokhyllen på Elisabeth Nørgaards kontor.

Hva var det som fikk deg å søke jobben som direktør for AFI?

- Etter å ha hatt mange jobber og posisjoner i SSB, så var jeg rett og slett bare klar for noe nytt. Jeg hadde blitt 50 år og så kom denne muligheten. Jeg husker veldig godt det første intervjuet jeg var på og da tenkte jeg: Denne jobben har jeg lyst på. Dette høres spennende ut. Jeg følte liksom at det stemte.

- Så da Kåre Hagen (senterleder ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved Oslomet) ringte og ga meg tilbudet, ble jeg skikkelig glad. Det var nok noe som stemte med meg og AFI.

Da du kom til AFI, var det som du trodde det skulle være eller var det totalt annerledes?

- Det var både som jeg trodde det skulle være og en del ting som var helt annerledes. Jeg syns at jeg hadde vært der i kort tid da koronaen kom. Den gjorde mye med det som jeg skulle jobbe med. Alt som måtte prioriteres, all den der kriseberedskapen og planleggingen og hjemmekontor. Alt det der tok utrolig mye tid.

Men pandemien brakte også med seg nye forskningstemaer og for en AFI-forsker, samfunnsgeografen Svenn-Erik Mamelund, ble det en skjellsettende tid. I 20 år hadde han studert Spanskesyken. Nå slo en lignende pandemi til og Mamelund ble raskt AFIs mest intervjuede forsker.

Hvordan klarte han å få sin forskning finansiert?

- Den lå jo veldig rett i tiden, men det kunne ingen vite. Men en pandemi ble sett på som en samfunnstrussel allerede før koronaen. Det ble snakket om som en av de ting som ville treffe samfunnet, sier Elisabeth Nørgaard.

Andre ting  i pandemiens spor var en rask digitalisering av møter på ulike plattformer og hvordan hjemmekontorene fungerte. På jubileumskonferansen er Elisabeth sporty og stiller opp i en video der hun viser sitt eget hjemmekontor, et lite skrivebord på gjesteværelset.

- Når et av barna sover over har jeg ikke noe hjemmekontor, sier hun.

Men muligheten å arbeide hjemme gjør det også mulig å gå en ekstra tur med hunden. Siri Yde Aksnes og Cathrine Egeland følger opp videoen med Elisabeth og presenterer tall og intervjusvar fra sine studier. Som alltid er det flere sider av saken: Noen elsker hjemmekontoret på grunn av den selvstendighet det gir, andre hater det.

Balansen mellom jobbet og privatlivet er et tema som AFI begynte å forske på tidlig, men som stadig er like aktuelt. 88 prosent av de ansatte i kunnskapsyrker synes sjekking av jobb-e-post «ikke er ekte jobbing». Tilkoblet jobben 24/7 – er det på tide å logge av? spør Wendy Nilsen under et innlegg  på jubileumskonferansen.

I en annen studie AFI har gjort viser det seg overraskende nok at tolvtimersvakter innenfor helsevesenet har mange fordeler.

- Langvakter gjør at de ansatte kan skyve på arbeidsoppgaver, uten at det går ut over andre ansatte. De kan for eksempel vaske en pasient når hen er mer medgjørlig, og det blir ingen uro ved vaktskifte. Demente blir ofte urolige da det skjer og det kan ta to timer før de roer seg. Det finnes tall som viser at inntaket av valium minker med 95 prosent på noen avdelinger, når langvakter innføres, forteller Vilde Hoff Bernstrøm og Andreas Lillebråten.

Men hvor mye forandres egentlig arbeidslivet? Når vi sammen med fotografen Ilja Hendel går ut for at ta bilder på OsloMets campus er det åpenbart at det ikke lenger er en kostnad å ta mange bilder.

Da jeg som journalistpraktikant jobbet med fotografer fortalte de meg at de før i tiden kun tok et par, tre eksponeringer på et oppdrag for å spare film. Når de var tilbake i mørkerommet, dro de ut filmen og fremkalte bare de bildene, og lot resten av rullen være i kameraet.

- Faren min pleide alltid å si «fem kroner» når han tok et bilde av familien da vi var barn og dro på campingferie, forteller Elisabeth Nørgaard.

Ilja skyter inn – som en del av debatten om hvordan jobb og privatliv blandes sammen – at han prøver å begrense seg på ferier.

- Jeg har laget min egen regel om at jeg bare skal ta to bilder av hvert motiv da, sier han.

Small talken når vi går rundt for å finne en god location for fotoshooten på OsloMets campus handler ikke bare om at språket endrer seg. 

Fotografen ber Elisabeth å sette seg på en rund, gulmalt benk. OsloMets farge er gult, en type gulfarge vi forbinder med taxibilene i New York. Universitetet markedsfører seg som "storbyuniversitetet". Kanskje det er en sammenheng der?

Vi påpeker at det ikke finnes noen skilt på utsiden av Stensberggata 26. Derimot finnes det en stor gul skilt med OsloMets logo.

Hvordan er egentlig forholdet til OsloMet?

Elisabeth Nørgaard forteller på jubileumskonferansen at det ikke bare har vært fryd og gammen for AFI.

-  Etter nesten 25 år som partnere, i 1987, ble Arbeidspsykologisk institutt delt i to, en skilsmisse der vi skiftet navn til Arbeidsforskningsinstituttet og den andre delen ble til det som i dag er Statens arbeidsmiljøinstitutt, Stami.

- AFI har blitt evaluert flere ganger, og i 1992 kom det en som var tøff. Den slo hardt ned på aksjonsforskningen og at den manglet dokumentasjon og publisering. Også AFIs tilnærming, å utvikle prosjekter sammen med dem det angår, ble kritisert.

- Det ble tøffe tider, med redusert basisbevilling og behov av omstilling i form av økt markedsorientering. Akkvisisjon, oppfølgning av prosjekter, kvalitetssikring, publisering og rekrutering, det var viktig da og nå.

- Og så spoler vi fram til 2005, Arild Steen blir direktør på AFI og det var på nytt krevende tider.

Arild Steen var blant de inviterte til AFIs 60-årskonferansen. Han var direktør 2005 til april 2018, da Elisabeth Nørgaard tok over.

Det ble tydelig at AFI trengte en større familie. Prosjektene som ble utlyst ble større, kravene til akademisering stadig strengere. I 2014 flyttet AFI inn i forløperen til OsloMet, Høyskolen i Oslo og Akershus, sammen med forskningsinstituttet NOVA.

- Å flytte i kollektiv i en alder av 50 var kult og lurt. Og så ble gjengen utvidet med NIBR og SIFO i 2016. Som samboere flest så krangler vi; vi diskuterer om orden, penger, hvor vi vil, men stort sett, og i hovedsak, så er det utrolig flott å være en del av det som er Norges største samfunnsvitenskapelige oppdragsforskningsmiljø, og ikke minst, det som er Norges tredje største universitet, OsloMet, sier Elisabeth Nørgaard.

På mitt spørsmål, noen dager tidligere reflektere hun om den reisen AFI gjort fra et institutt hvor oppdragsfinansiering var ett fremmedord, til i dag, hvor all forskning er finansiert eksternt.

- Alle partnerskap har utfordringer, men AFI har vært vant til å jobbe gjennom nettverk og samarbeid, vant å skaffe oppdrag, vant å være fleksible. Jeg tror absolutt at det har vært positivt for AFI å være en del av et universitet. Og så tror jeg at det er positivt for universitetet å ha en gjeng med oppdragsforskere. Ikke bare AFI, men fra alle fire instituttene.

På jubileumskonferansen avslutter hun:

- Instituttet og forskningen har utviklet seg teoretisk, metodisk og praktisk gjennom disse årene. Forskningen vår skal være relevant, ha høy akademisk kvalitet og bidra til praksis og politikkutforming. Og det får vi til. Å ha et tydelig mål og å utvikle prosjekter sammen med dem det angår har blitt moderne igjen, så det går i bølger.

Det blir forhåpentligvis flere forskningsprosjekter med en virkelig impact, også de neste 60 årene.