OECD maner til handling: velferd for alle er mål på suksess

Verdensøkonomien har tatt seg opp til et nivå tilsvarende tiden før krisen i 2007-2008. Men selv om veksten er på samme nivå som for ti år siden, er ulikheten i mange land høyere enn på 30 år ifølge OECD. Og selv om arbeidsløsheten er på nivå med ledigheten før krisen, har den økte produktiviteten i arbeidslivet ikke nødvendigvis ført til høyere inntekt i middelklassen. Når det regner på presten, drypper det på klokkeren, sier et ordtak. Men i virkeligheten smitter ikke suksess. Det finnes ikke evidens for at Trickle down fortellingen har rot i virkeligheten.

Det er denne utviklingen mot økt ulikhet som ligger bak når Gabriela Ramos, OECDs stabssjef,  lanserer et nytt rammeverk for inkluderende vekst. Et rammeverk med en verktøykasse av tiltak for å oppnå utjevning i medlemslandene.

- Det er på tide å bevege seg bort fra narrativet om vekst først, så fordeling. God fordeling må legges inn som et perspektiv når man utformer politikken, som en driver for vekst og produktivitet. Det er et akutt behov for en felles innsats fra regjeringene for å drive frem en mer inkluderende, bærekraftig økonomisk vekst som kommer hele samfunnet til gode.

Rapporten Opportunities for all; A Framework for Policy Action on Inclusive Growth lanserer et sett indikatorer som skal hjelpe medlemslandene å utvikle nasjonale strategier for inkluderende vekst.

- Det vi gjør i det nye rammeverket, sier Gabriela Ramos, er å utvide begrepet vekst, ikke bare snakke om BNP, men vi inkluderer flere indikatorer som skal gi like muligheter for alle.

De til sammen 24 indikatorene er fordelt på fire katagorier:

• Vekst og lik fordeling av vekst. Indikatorer som skal måle vekst i økonomien og om levestandarden øker for ulike grupper i befolkningen, målt ut fra inntekt, alder og bosted
• Inkluderende og velfungerende markeder der man ser på indikatorer som for eksempel lønnsgapet mellom kjønn, ufrivillig deltid og tilgang til digital utvikling
• Like muligheter og grunnlag for fremtidig velstand. Her handler det om ikke-økonomiske velferdsaspekter som god kvalitet i helse og utdanning fra tidlig barndom gjennom skolealder og videre, særlig med hensyn til mulighetene for barn fra fattige familier.
• Statlig styring; om regjeringene evner å gjøre effektive og ansvarlige beslutninger som resulterer i utjevning.

- Rammeverket omfatter et panel av verktøy som skal gi landene muligheter til å måle seg med hverandre, og lære av hverandre, sier Ramos.

- En siste melding, sier hun, er å sikre at de laveste førti prosentene av befolkningen, nesten halvparten av befolkningen i OECD, har muligheter til å nå sitt potensiale.

- Derfor har vi laget dette forslaget om å investere i mennesker og steder som står utenfor ved å støtte et dynamisk næringsliv og et inkluderende arbeidsmarked. Det er noe hele samfunnet tjener på.

- Dette er en revurdering av vekstmodellen. Det har medført at vi har måttet komme opp med et nytt rammeverk for hvordan man skal måle vekst. Dette rammeverket skal tjene som et speil som gjør at landene kan måle seg med andre land.

Hva er forventningene til hva man kan oppnå og hvor går veien herfra?

- Dette er et dokument som vi har utarbeidet i samarbeid med landenes representanter i ulike komiteer. For meg er det en suksess at dette nå blir godkjent av landene, sier Gabriela Ramos til Arbeidsliv i Norden.

- Så er det i seg selv en veldig kraftfull melding til medlemslandene at vi må gjøre ting annerledes, og at vi trenger denne typen verktøy for å forbedre og akseptere at det vi har oppnådd til nå, ikke er særlig bra. Hvis man ser seg selv i speilet på bakgrunn av disse indikatorene er det ikke sikkert at man liker det man ser.

- Dessuten må vi se til at regjeringene ikke bare godkjenner dette, men implementerer det.  Vi kan ikke kreve at medlemslandene skal gjøre noe, men vi anbefaler at landene bruker denne verktøypaletten. Vi kommer til å se på utviklingen i landene på bakgrunn av disse indikatorene. Det kan for eksempel være i hvilken grad andelen av barn fra fattige familier som får barnehageplass, øker. Vi har en virkelighet, vi tar et bilde, og monitorerer i hvilken grad det skjer en utvikling. sier Gabriela Ramos og ramser opp en rekke land, som Canada, Tyskland, Mexico som allerede har gitt positive signaler om oppfølging.

Gode målsettinger, men holder de i praksis?

OECD leverer gode analyser av utviklingen og anbefalingene om å handle, er bra, men når det gjelder verktøyene som må til er det for fattig, sier Luca Visentini, generalsekretær i den europeiske fagbevegelsen, ETUC, til Arbeidsliv i Norden.

Han er skeptisk til en utvikling som ikke omfatter kollektive forhandlinger.

- Den veksten vi har sett er en jobbløs vekst, og arbeidsmiljøet er ikke blitt bedre. Det er medlemsstatenes ansvar, men de multilaterale institusjonene har også sitt ansvar. Hvis du ikke puffer på for at medlemstatene skal etablere kollektive forhandlinger over det hele, er det vanskelig å adressere ulikhet.

Visentini advarer mot tendenser til å bekjempe den teknologiske utviklingen, men teknologien må brukes til det beste for folk. Kollektive rettigheter må også gjelde for prekære jobber, og sosiale rettigheter må omfatte prekariatet.

- Når det gjelder arbeidsmarkedet er det mye retorikk om økonomisk reform, men det legges alltid stor vekt på å opprettholde fleksibilitet. Hvis ikke vi innfører kollektive forhandlinger på sektornivå, får vi ikke noen økning i lønningene. Foreløpig er ikke det på plass. Det er derfor vi sier at analysene er gode, men at verktøyene ikke holder. Til tross for veksten i økonomien, sitter vi fortsatt fast i de samme problemene.

- Det eneste stedet der det har vært lønnsøkning, har vært i de nordisk landene der kollektive forhandlinger står sterkt. Det eneste unntaket her er Finland, der økonomien har vært hardt rammet og der fagforeningene ble tvunget til å godta lønnsreduksjon. Det mener jeg var feil, men Finlands situasjon var veldig spesiell.  I noen Øst-europeisk land har staten økt minimumslønnen, men ETUC propaganderer kollektive forhandlinger også i disse landene. Den nordiske modellen burde gjøres til en benchmark i EU, foreslår han.