Hjemme - kanskje ikke så verst

Sverige, Storbritannia og til en viss grad Norge, har fra 1. mai åpnet sine arbeidsmarkeder for nye EUborgere, men har med forbauselse notert at de ikke er blitt oversvømt av arbeidssøkere. Samtidig har mange av dem som har reist, blitt møtt med uærlige arbeidsgivere og formidlere.

Nyheten om at norske Dobra Personell betalte ut 27 kroner timen til polakker i Stavanger har vakt stor oppmerksomhet i Polen og hindret mange fra å reise, eller ta lovlig jobb. Svenske formidlingsfirmaer tok 5000 kroner i betaling for en arbeidstillatelse, som man i Sverige får utstedt automatisk. En polsk snekker fortalte til Sveriges Television at han etter seks ukers jobb fikk utbetalt 3000 kroner etter at ”omkostninger” var trukket fra. I London har nyankomne praktisk talt blitt robbet av formidlere.

- Under våre forhandlingsrunder med Sverige pekte vi på at en begrenset adgang til nye arbeidsmarkeder også er i Polens interesse, slik at vi unngår hjerneflukt.Vi har også behov for fagfolk, siden landet er i sterk økonomisk vekst og lønningene stadig på vei opp, forteller en polsk diplomat som var med under forhandlingene med Sverige til Arbeidsliv i Norden.

- Men samtidig var bekymringen vår at en begrensing ville vekke negative reaksjoner mot EU blant polakker som ville ha en erklæring om at de var likeverdige EU-borgere. Under det kommunistiske regimet måtte vi polakker søke om pass hver gang vi skulle reise ut av landet, og levere det tilbake ved hjemkomst. For mange ble dette dokumentet derfor en enveis billett. I dag har alle pass, men det betyr ikke at alle reiser. Passet gir en følelse av frihet. Slik er det også med EU. Det gir en god følelse å vite at man kan bo og arbeide hvor man vil, uten at man dermed behøver å gjøre det.

- Sverige har vunnet enorm politisk sympati ved å åpne arbeidsmarkedet for arbeidstakere fra de nye medlemslandene. Det skal vi huske når Polen som ett av de største land i EU, og Sveriges største naboland, får mer å si i EU, understreker diplomaten.

Ifølge polsk UD reiste rundt 50 000 polakker til London i mai, mens engelske myndigheter kun har registrert 6000 søknader om arbeidstillatelse. I virkeligheten fantes ikke jobbene, drømmelønninger ble spist opp av utgifter til mat og bolig eller språkkunnskapene var for dårlige.Ved månedens slutt kom mange tilbake med en viktig lærdom om at det er fritt å reise og arbeide, men tross alt, hjemme er kanskje best og høye lønninger er oftest styrt av høye levekostnader.

Før 1. mai var livet for mange polakker ”enkelt” og reglene klare. Svart jobb var eneste mulighet til å tjene penger i utlandet. I dag er alt mer komplisert. Polakker kan også regne, og vet at det ikke kun er timebetaling, men skatter og kostnader som bestemmer netto lønn. De vet også at svart arbeid er en kortsiktig løsning, mens de venter på at vilkårene for lovlig arbeid blir like for alle.

Polske internettfora koker over av diskusjoner mellom landsmenn i Polen og i utlandet. Konklusjonen er oftest at det er viktig å reise i stedet for å klage over at det er så mye bedre andre steder uten at man vet hvordan virkeligheten ser ut. De som kom tilbake fra London, Malmö og Oslo med knuste drømmer om rikdom, begynner å forstå hvorfor stadig flere polakker vender hjem etter år i utlandet, og hvorfor stadig flere tyskere, nederlendere og skandinaver bosetter seg i Polen som ”kanskje ikke er så verst etter hvert”. For ikke lenge siden ble en lignende frihet oppdaget av isolerte DDR-borgere som trodde at Tysklands gjenforening betydde ny Mercedes og velstand - og fortsatt trygge jobber, billige leiligheter og sosialistisk prisnivå. Drømmer ble knust av lærdommen at ingenting kommer gratis, og for alt og over alt må man kjempe og arbeide.