Å finne en god match er ikke alltid like lett, særlig når det handler om arbeidslivet. Ledige jobber og ledige mennesker må passes bedre sammen. Når endringene i arbeidslivet skjer lynraskt øker behovet for rett kompetanse, og muligheten til etter- og videreutdanning blir hyperaktuelt. Men hvordan skal det organiseres og hvem skal betale? Arbeidsliv i Norden undersøker muligheter og praksis i Norden.
Spørsmålet om hvordan man skal sikre arbeidslivet og den enkelte den nødvendige kompetansen er like hett i hele Norden. Svaret varierer. Er det den enkeltes ansvar, arbeidsgiverens, eller har staten ansvaret for tilgang til etter- og videreutdanning? Hvem skal snurre mulighetenes karusell?
Danske Stina Vrang Elias har ledet en utredning om det danske etter- og videreutdanningssystem. Det er et tankekors, sier hun, at samfunnet bruker størstedelen av sine utdanningsresurser på personer under tretti år. Folk lever lenger og må stå lenger i jobben samtidig som arbeidslivet er i kontinuerlig forandring. Da er det behov for at folk utdanner seg hele livet. En mulighet ekspertgruppen ser er at den enkelte kan ha en avtalefestet utdanningskonto bygget opp etter mønster av pensjonssparing, for å sikre at det er penger til etterutdanning når behovet er der.
I Island har partene i arbeidslivet siden år 2000 drevet et senter for læring for folk med lav utdanning, med tilbud om realkompetansevurdering og tilpasset videreutdanning. Gjennom realkompetansevurdering vil de synliggjøre den faktiske uformelle og formelle kompetansen. Et system også den islandske staten støtter opp om. I mange bransjer der man tidligere ikke trengte spesialkompetanse stilles det nå krav til både datakunnskaper og språk. I fiskeindustrien er for eksempel store deler av produksjonen digitalisert. Etter å ha fått mulighet til videreutdanning i FISK Seafoods har interessen for jobben økt viser erfaringene, og ledelsen håper at de ansatte vil bli.
Bør det være en rettighet å tilegne seg økt kompetanse for arbeidstakere som trenger nye kunnskaper og ferdigheter? Eller bør kompetansen være mer arbeidsgiverstyrt?
Visse bransjer er særlig konjunktur- og moteavhengig. Det gjelder ikke minst treningssentre som Sats Elixia. Der er tilbudet i kontinuerlig forandring og behovet for instruktører med rett kompetanse deretter. Med opp mot 200 nyutdannete instruktører i året satser de mye på kompetanseutvikling som etter- og videreutdanning i samarbeid med det offentlige utdanningssystemet, og har i tillegg bygget egne kompetansegivende kurs og utdanninger.
I Finland er det i stor grad opp til arbeidsgiverne om de vil tilby arbeidstakerne mulighet til å videreutdanne seg. I restaurantbransjen har de allerede brutt språknormen for å få tak i folk. Der arbeidsgiverne må lokke til seg arbeidstakere, finnes det også muligheter for å skaffe seg mer kompetanse, slik engelsktalende servitør Victor Fernandez forteller: «Jeg vil bli barista. Våre arbeidsgivere har sagt at vi ansatte kan få gå på kurs for at vi skal kunne utvikle oss».
Øyriket Åland er hjemmehavn til Viking Line som har fraktet passasjerer i Østersjøen i et yrkesliv. Etter snart 60 år til vanns nærmer en stor del av mannskapet seg pensjonsalder, og rederiet må rekruttere nye folk. Utfordringen da er å finne ut hvordan man skal ta vare på erfaringene som finns, innen de eldre går fra borde.
I Sverige er bransjevalidering det hete tema. Det er realkompetansevurdering i forhold til kompetansebehov i arbeidslivet. Et utvalg der partene i arbeidslivet er representert sammen med representanter for myndighetene skal drive et helhetlig utviklingsarbeid. Den konkurranseutsatte industrien ligger i forkant. Der er behovet stort for treffsikre verktøy for kompetanseutvikling og rekruttering, og partene har sammen utviklet et system for bransjevalidering, som er koblet til det nasjonale rammeverket for kvalifikasjoner, sier Ingegerd Green i valideringsutvalget. Hun tror alle kan ha noe å lære av Norge som har løftet kompetansepolitikken til topps i trepartssamarbeidet.
- I Norge har vi gått inn for Nasjonal kompetansepolitisk strategi 2017 - 2021. Der er vi blant annet enige om at i et stadig mer digitalisert arbeidsliv, må arbeidstakerne ha mulighet til å utvikle sin kompetanse, sier fagforeningsleder Ragnhild Lied i Portrett.